– Hva betyr det når noen sier at Frikirken kan eller ikke kan ha to syn på likekjønnet samliv? Kirkesamfunnet er midt i en veldig viktig samtale, og vi må finne ut hvor vi faktisk er uenige og hvor vi bare snakker forbi hverandre, skriver Eivind Bergem.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Vi har kanskje arvet begrepet «to syn» fra Den norske kirke og samtalene der. Det skaper først og fremst forvirring. Jeg tror vi ville hatt en mye bedre samtale hvis vi kan skille mellom det å ha et syn på noe, og å ha en lære. En lære er definert av kirkesamfunnet gjennom bekjennelsesskrifter, liturgi og lærevedtak. Et lærespørsmål kan både handle om dogmatikk (hva vi tror på) og etikk (hva som er rett og galt). Å «ha et syn på noe» er en personlig overbevisning eller mening. En kirke har en lære, hver enkelt av oss har et syn. I samtalen om likekjønnet samliv er det to spørsmål som blir rotet sammen:
1. Kan vi som kirke ha to ulike lærer?
Den norske kirke har svart ja på dette. To motstridende lærer er likeverdige, kan forkynnes og praktiseres. Mange i Frikirken ønsker nok en lignende løsning hos oss. Jeg mener vi bare kan ha én lære. Og selv om jeg synes forrige synodemøte gikk for fort frem (vi burde hatt en utredning og en bedre prosess) er jeg enig i konklusjonen: Frikirken holder fast på at ekteskapet er Guds gode ordning for samlivet mellom én mann og én kvinne.
2. Hvordan skal vi forholde oss til ulike syn?
En sekt kan prøve å begrense seg til å romme bare ett syn. En kirke må romme både to, tre og ti ulike syn. Jeg synes dessverre synoderådet er uklare på hvordan en kan håndtere uenighet og ulike syn. I synoderådets dokument er det mulig å finne støtte for å kvitte seg med ordinerte som har andre syn eller tvinge dem til taushet. Det har skapt masse utrygghet og sinne og er i seg selv en god grunn til å sende saken tilbake. Takk til Jarle Skullerud og synodestyret som i sitt oppklaringsbrev (publisert i magasinet VEIEN 15.desember) har presisert at både ordinerte og andre medlemmer kan ha og argumentere for andre synspunkter enn Frikirkens vedtatte lære. Men siden det er synoderådets tekst som skal vedtas er det ikke i nærheten av nok.
Det å bli ordinert og få hyrdeansvar i en menighet er en tillitserklæring og et ansvar som er større enn den ordinertes syn og meninger. En kan ikke bruke menighetens talerstol eller egenkomponert liturgi for å fremme et syn som er i strid med kirkesamfunnets lære. Det tror jeg så godt som alle ordinerte i Frikirken forstår og forholder seg til. Men som kirke trenger vi, som Birger Løvli skriver i VEIEN 7. februar, rom for gode samtaler. Gode rom og god tid. Og hvis det bare skal være lukkede rom vil det kvele oss.
Hva er kirkesplittende? Kirkehistoriens største og mest grunnleggende splittelse begynte med det lille ordet «og»(filoque) da den nikenske bekjennelsen skulle oversettes fra gresk til latin. Det vi tillater å være kirkesplittende er kirkesplittende.
I Frikirken har vi en ganske detaljert forfatning som sier noe om hvem vi er og ønsker å være. De tre første paragrafene beskrives som Frikirkens basis. I § 2 slås det fast at De profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente (Bibelen) er Guds ord, og dette Guds ord er den eneste regel og rettesnor for tro, lære og liv. Så slås det fast at de oldkirkelige og lutherske bekjennelsene er grunnet i og i samsvar med Guds ord. Kirkens basis forplikter bl.a. alle som velges som delegater på et synodemøte (§ 13).
Nå er vi i ferd med å vedta et læredokument som innfører begrepet «bekjennelsesspørsmål» som en ny kategori lærespørsmål. Kriteriet er ikke egentlig at det er nevnt i bekjennelsesskriftene, men at en synes det er spesielt viktig. Jeg er klar over at begrepet også er brukt i uttalelser tidligere, men det gjør det ikke bedre. Min påstand er at begrepet «bekjennelsesspørsmål» i seg selv er kirkesplittende fordi det er så vagt og utydelig og kan tolkes og brukes på mange ulike måter. Det er først og fremst egnet til å polarisere, undertrykke samtaler og fungere som maktspråk. Hva godt kan komme ut av å definere noe som et bekjennelsesspørsmål? Vi har allerede en bekjennelse og en tydelig basis.
Vi har vedtatt en lære i spørsmålet om likekjønnet samliv. Det binder de ordinerte helt uavhengig av om vi kaller det et bekjennelsesspørsmål. Og hvis noen f.eks. på et synodemøte argumenterer med at vi «tross alt lever i 20XX og ikke bør bry oss om 2000 år gamle tekster av en helt vanlig mann som het Paulus», så kan det enkelt tilbakevises med at vi har en § 2 som forplikter oss på Bibelen. Vi trenger ikke en ny kategori med «bekjennelsesspørsmål» for å gjøre det.
Kanskje er tanken med «bekjennelsesspørsmål» å avgjøre lærespørsmålet en gang for alle? Det er heldigvis ikke sånn kirken vår fungerer. Nye generasjoner skal også få bryne seg på lærespørsmål og vurdere dem ut fra det som er kirkens basis i § 1-3.
Jeg opplever at både synoderådet og synodestyret har kommet veldig skjevt ut fra hoppkanten ved å rote seg inn i spørsmålet om bekjennelsesspørsmål og å ikke skille tydelig mellom syn og lære. Men jeg opplever også at synodeformann Jarle Skullerud nå gjør en veldig viktig innsats for å holde oss samlet tross uenighet. Jeg blir glad når jeg leser kommentarene til avisen Dagen 6. februar: «Vi må også arbeide med ulike sider av vår samlivsteologi, og særlig med hvordan vi møter og inkluderer single og samlevende homofile i våre fellesskap.
Og først og fremst må vi fortsette å forkynne evangeliet om synd og nåde, omvendelse og frelse, klart og tydelig. Der, og bare der, kan vi få kraft og nåde til å være et arbeidslag i Guds kirke på jord.»
Det er mulig at vi ikke kommer gjennom denne prosessen uten at det blir en avskalling. Hvis det skjer håper jeg i tilfelle det ikke blir en «tapende side» som ikke lenger føler seg velkomne i Frikirken. Men heller at vi mister noen fra både «konservativ» og «liberal» side som er mer opptatt av å kjempe igjennom sitt éne syn enn at Gud skal bruke oss til å bygge menighet sammen.
Eivind Bergem
Fredrikstad