– Spørsmålet om likekjønnet samliv er ikke et bekjennelsesspørsmål

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Jeg forstår og respekterer tankesettet og teologien bak et konservativt syn når det gjelder likekjønnet samliv, selv om jeg er uenig. Men jeg forstår ingen av Synoderådets argumenter for at dette er et bekjennelsesspørsmål. Dokumentet som foreligger til behandling i menighetene og Synoden, holder etter min mening ikke mål.

Det vil få store konsekvenser å føye likekjønnet samliv inn i vår bekjennelse. Da binder og forplikter vi oss like mye til en lære om likekjønnet samliv som til at Gud er skaper, Jesus er frelser og Den hellige ånd er til stede i verden og den kristne kirke. Det er et stort skritt å ta, på et så tynt grunnlag. Dette er ikke et bekjennelsesspørsmål. Det er et etisk spørsmål, der vi må ha rom til å diskutere tekstene fritt.

Hva er et bekjennelsesspørsmål?

Synoderådet har sendt ut et dokument til menighetene som slår fast at spørsmålet om likekjønnet samliv er et bekjennelsesspørsmål, med «sprengkraft til å være kirkesplittende». Her kan vi blant annet lese: «Det er viktighetsgraden som skal avgjøres når vi spør om noe er et bekjennelsesspørsmål.» Og: «Er saken så viktig at vi ikke kan tåle å være uenige? Eller er dette spørsmålet blant de mindre viktige, hvor man kan være uenig i syn og lære og fortsatt forbli samlet som kirke?»

Det er mange som opplever at denne saken er så viktig og så vanskelig at vi ikke kan tåle å være uenige. Men viktighet har ingen betydning når det gjelder hvordan vi definerer et bekjennelsesspørsmål. Hvordan skal vi måle om noe er viktig nok? Viktig for hvem? Viktig for hva? Saken har ingen sentral plass i Bibelen, den er nevnt bare noen få ganger – stort sett i oppramsinger. Det er mye som er viktig og vanskelig, uten at det dermed er et bekjennelsesspørsmål.

Våre fem bekjennelsesskrifter

Et bekjennelsesspørsmål avgjøres av hvorvidt det er omtalt i våre bekjennelsesskrifter. Frikirken har fem bekjennelsesskrifter. Tre oldkirkelige/ økumeniske skrifter, der den apostoliske trosbekjennelse er mest kjent. Den er i bruk på mange av Frikirkens gudstjenester, hvor menigheten bekjenner sin tro på Gud som skaper, Jesus som frelser og Den hellige ånd til stede i verden og den kristne kirke. Dette definerer den kristne tro og er ikke gjenstand for diskusjon. De to andre er den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse, som på samme måte setter ord på kjernen i den kristne tro.

I tillegg har vi to reformerte skrifter som definerer hva det vil si å være en luthersk kirke: Den Augsburgske konfesjon og Luthers lille katekisme. Her lærer vi for eksempel at vi har to sakrament, ikke syv som katolikkene. Og at den lutherske kirke praktiserer barnedåp, ikke troendes dåp som pinsevennene. Heller ikke dette er oppe til diskusjon, men beskriver presist hva som gjør oss til en luthersk kirke.

Likekjønnet samliv i bekjennelsesskriftene

Så blir spørsmålet: Står det noe om likekjønnet samliv i noen av bekjennelsesskriftene? Nei, det er ikke nevnt med et ord i noen av dem. Det står ingenting om likekjønnet samliv, homofili, menn som ligger med menn, lastekataloger eller noe lignende. Derfor trekker jeg konklusjonen allerede her: Spørsmålet om likekjønnet samliv er ikke et bekjennelsesspørsmål. Det er et etisk spørsmål.

Luthers forklaring til det sjette bud

Synoderådet sier seg uenige i dette. De mener å ha funnet noe om likekjønnet samliv i Luthers lille katekisme. I sin forklaring til det sjette bud trekker Luther «mer generelle samlivsetiske konsekvenser av budet». Altså: Siden samlivsetikk er nevnt i det ene bekjennelsesskriftet, kan det forstås at også likekjønnet samliv er et bekjennelsesspørsmål. Det høres jo logisk ut – helt til vi leser hva Luther skrev. «Du skal ikke bryte ekteskapet. Det er: Vi skal frykte og elske Gud, slik at vi lever et rent liv i tanker, ord og gjerninger. Ektefolk skal elske og ære hverandre.»

Jeg håper det er flere enn meg som synes dette er tynt. Luthers korte forklaring gir ingen landingsplass i en kompleks teologi rundt likekjønnet samliv. Og hvis dette utsagnet inkluderer likekjønnet samliv, må det vel bety at også to av samme kjønn skal elske og ære hverandre som ektefolk? Nei, saken er ikke en del av våre bekjennelsesskrifter. Argumentet holder ikke.

Bekjennelse til Bibelen

Videre hevdes det i dokumentet at vi også har vår bekjennelse til Bibelen. «Frikirken bekjenner at Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Dermed er Frikirken forpliktet til å formulere en bibelsk begrunnet samlivsetikk. Bekjennelsen til Bibelen som eneste rettesnor forplikter altså Frikirken på hvordan man formulerer en samlivsetikk. Å endre samlivsetikk med den begrunnelse at det finnes etiske argumenter som veier tyngre enn de bibelske argumentene, vil stride mot Frikirkens bekjennelse til Bibelen som Guds ord.»

Et annet klipp fra dokumentet: «Å si ja til noe som Bibelen omtaler som synd innebærer å bevege seg bort fra Bibelen alene.»

Jeg forstår avsnittet slik: Det finnes ingen annen måte å lese Bibelen på enn at den klart og ufravikelig slår fast at likekjønnet samliv er synd. Hvis du kommer til en annen konklusjon, kan Bibelen umulig være den øverste autoriteten for liv og lære. Da har du satt etiske argumenter høyere, og dermed er bekjennelsen til Bibelen brutt.

Bibelen som øverste autoritet

Jeg er enig i at vi har en bekjennelse til Bibelen som rettesnor for lære og liv. Men jeg opplever det som frimodig av Synoderådet å påstå at jeg og mine meningsfeller har degradert vårt syn på Bibelen. Det stemmer ikke. Også vi leter etter Guds vilje i denne saken. Ikke vår egen vilje. Heller ikke skeives vilje, eller samfunnets vilje. Vi setter ikke etiske argumenter – eller noe annet – over Bibelen. Riktignok leser vi tekstene i lys av konsekvensene de gir. Vi spør etter kontekst, bruker erfaringer og fornuft og ser til tradisjonen. Vi leser også enkelttekstene og ser etter sammenhengen med motstridende tekster og de lange linjene i Bibelen. Bibelen alene er ikke ensbetydende med en bokstavtro tolkning av alle Bibelens tekster – i så fall er det noe helt nytt i Frikirken. Tvert imot har slike fortolkningsnøkler vært akseptert i en rekke andre spørsmål, uten at det har blitt bråk av den grunn. Også i denne saken må det være rom for å tolke tekstene uten å bli beskyldt for å degradere Bibelen og dens autoritet og dermed bryte vår bekjennelse til Bibelen. Jeg mener det er en grov undervurdering av annen teologi enn Synoderådets.

Frykt for framtiden

Til slutt konkluderer dokumentet: «Å klassifisere ulike syn på likekjønnet samliv som ikke et bekjennelsesspørsmål, kan fort bli første steg på veien mot å akseptere to syn, altså at ett og samme kirkesamfunn kan operere med to gjensidig utelukkende lære, som skal leve side om side. Mange erfarer at der det i første omgang ble åpnet for to likestilte syn, ble det etter hvert trange kår for det tradisjonelle synet. For enkelte har dette ført til at man trekker seg ut av det kirkelige fellesskapet man var en del av.

Jeg forstår frykten for at det en dag kan bli vanskelig å være konservativ i Frikirken, spesielt når vi ser hvordan media beskriver dagens situasjon i DNK. Jeg er oppriktig i mitt ønske om at Frikirken skal ha plass til alle, uansett hvor denne saken ender. Men frykt for hvordan det skal gå for konservative – eller progressive, for den del – har ingenting å si når vi skal avgjøre om dette er et bekjennelsesspørsmål. Også dette er et viktig, alvorlig og vanskelig tema, men det er en annen sak. Jeg tillater meg å spørre: Kan det være at det er denne frykten som har kraft nok til å splitte kirken vår, og ikke samlivssaken i seg selv?

Kjetil Gilberg

pastor i Kraftverket