4birger-lovlie-debattbilde

– Hva er et bekjennelsesspørsmål?

 – Jeg møter ganske ofte utsagn om at vi ikke kan ha to syn i spørsmålet om samlivsformer. For meg høres det litt rart ut. Ulike syn finnes faktisk blant oss, og vi møter hverandre til samtale. Vi skal ha én praksis, og den følger av at Gud skapte oss til mann og kvinne. Men vi ekskluderer ikke meninger, skriver Birger Løvlie. Videre skriver han at vi "kan og bør vi si oss enig med Bjarne Lindbekk i ønsket om å få innført obligatorisk sivil vielse. Jeg synes synoden bør ta opp igjen det spørsmålet snarest, gjerne i samspill med Norges Kristne Råd."

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Først vil jeg si at vi har god grunn til å takke for at samlivsutvalget(Red.mrk: dialogutvalget) har presisert så tydelig det grunnlaget vi står på når vi drøfter etiske spørsmål. Det har utvalget gjort med å vise til både ordinasjonsliturgien og til Konkordieformelen:

«Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente». 

Nå har vi fått en diskusjon omkring begrepet bekjennelsesspørsmål. Jeg mener vi har et rimelig enkelt grunnlag for å avgjøre hvordan Frikirken har forstått og bør forstå hva et  bekjennelsesspørsmål er: Det gjelder rett og slett tema der vi bekjenner oss til Bibelens ord. Og det gjør vi blant annet i våre liturgier. Vår liturgi for inngåelse og velsignelse av ekteskap  er vår læreavgjørelse. Der bekjenner vi oss med Bibelens ord til Skaperens vilje med samlivet. I tillegg bekjenner vi at Jesus Kristus bekreftet skaperens vilje om samlivet (1 Mos 2, 24 og Mat 19, 5).

Så lenge vi gjør det, er det liten grunn til å snakke om vranglære og kirkesplittelse. Slike ord blir lett maktmisbruk og ødelegger grunnlaget for å samtale underveis. Meninger blir ikke vranglære før den som framfører en mening viser seg uvillig til å la seg rettlede og korrigere. Og en mening splitter ikke før den blir framført med ond vilje og i den hensikt å splitte.

   Jeg møter ganske ofte utsagn om at vi ikke kan ha to syn i spørsmålet om samlivsformer. For meg høres det litt rart ut. Ulike syn finnes faktisk blant oss, og vi møter hverandre til samtale. Vi skal ha én praksis, og den følger av at Gud skapte oss til mann og kvinne. Men vi ekskluderer ikke meninger.

 Samlivsetikken er en sammensatt sak. Den har utgangspunkt i at vi er skapt som kjønnsvesener for hverandre. Vår samtale må begynne med at vi bekjenner  oss til og bekrefter ordene i 1. Mosebok 2, 24, slik Jesus gjorde det, Matt. 19,5. 

Når vi har gjort det, bør vi bruke både tanke og fornuft. Og når vi bruker fornuften, kan og bør vi si oss enig med Bjarne Lindbekk i ønsket om å få innført obligatorisk sivil vielse. Jeg synes synoden bør ta opp igjen det spørsmålet snarest, gjerne i samspill med Norges Kristne Råd. Det er en enkel konsekvens av at det er Stortinget som vedtar loven om ekteskap og samliv. Når  denne loven er endret slik at den bryter med den kristne tradisjonen for samlivet, er det naturlig at staten tar på seg å føre vordende ektefeller inn i samlivets juridiske rammer. Om ekteskapet blir inngått hos ordføreren eller i kirka, er ikke et bekjennelsesspørsmål.

Dermed er ikke alt sagt. Vi står overfor mennesker som på en eller annen måte stiller seg utenfor mønsteret. Vi skal undervise alle om det som vi forstår som Bibelens syn på rammene for samlivet. 

   Poenget er at vi skal undervise. Foran forrige synodemøte var jeg med i et utvalg som skrev en grundig utredning om Frikirkens vern om lære og liv. Utvalget la et grunnlag for å bli enige om at vi behandler hverandre ikke med straff, men med samtale og undervisning. Jeg foreslår at alle slår opp i ei bibelordbok på ordet samtale og finner ut hvor viktig dette var i urkirkens strategi. Apg 20,7 er et minneverdig eksempel på at samtalen av og til må vare lenge.

Birger Løvlie