– Det kommer mer og mer teologisk arbeid med en skriftforståelse vi som kirkesamfunn kan anerkjenne, og som argumenterer for en aksept av likekjønnet samliv. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast på at det med grunnlag i vår skriftforståelse bare kan være én konklusjon i dette spørsmålet, sier pastor og medlem av synoderådet, Gunnar Johnsen.
Pastor i Oslo Vestre Frikirke, Gunnar Johnsen, er medlem av synoderådet og er en av to i synoderådet som stemte mot å se samlivssaken som en bekjennelsessak. Sammen med Treungen Frikyrkje, har Vestre Frikirke fremmet dette som sak til synoden:
«Vi er urolige for situasjonen Frikirken står overfor i saken om likekjønnet samliv. Vi ser at spørsmålet kan splitte menigheter og kirkesamfunnet vårt. Vi tror at mange, uavhengig av ståsted i sak, ønsker å unngå en slik splittelse. Så langt vi kan se, trenger ikke spørsmålet om likekjønnet samliv å anses som et kirkesplittende bekjennelsesspørsmål. Vi ber synoden fatte følgende vedtak: Synoden anser ikke spørsmålet om likekjønnet samliv som et bekjennelsesspørsmål.»
Gunnar Johnsen utdyper til VEIEN hva han la fram som innlegg under dialogdøgnet i forkant av synoderådet.
– Jeg tror at nøkkelen for at vi skal kunne gå videre sammen, er at vi som kirke anerkjenner at det går an å komme til ulike konklusjoner i spørsmålet om likekjønnet samliv. Og at flere syn kan forankres i det skriftsynet vi som kirke har. Vi må konkludere med at dette ikke er et kirkesplittende spørsmål.
– Så langt jeg kan se, kommer det mer og mer teologisk arbeid med en skriftforståelse vi som kirkesamfunn kan anerkjenne, og som argumenterer for en aksept av likekjønnet samliv. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast på at det med grunnlag i vår skriftforståelse bare kan være én konklusjon i dette spørsmålet, sa Johnsen, som første punkt i sin begrunnelse for hvorfor han tenker slik om saken, og han utdyper til VEIEN:
– Slik jeg forstår det, er det er en uro i flere menigheter, ikke bare i Oslo Vestre og Treungen for at denne saken skal splitte oss. Det er en uro flere deler, uavhengig av ståsted i spørsmålet om likekjønnet samliv.
– Det går an å ha ulike syn, men likevel stå på det samme bibelsyn. Jeg ser behov for et kompromiss. Bakgrunnen for å si det, er at det med utgangspunkt i samme skriftsyn finnes såpass mye teologi som argumenterer for en eller annen aksept for likekjønnet samliv. Det mest åpenbare eksempelet er boken til Terje Hegertun. Med utgangspunkt i et teologisk konservativt ståsted og skriftsyn, argumenterer han for at du kan holde fast på det heterofile samlivets særstatus, men samtidig åpen for det forpliktende likekjønnede samliv. De samme kravene stilles til likekjønnet samliv som til det heterofile. Det vil styrke ekteskapet!
– Som Leif Gunnar Sandvand, i dialogutvalget, holder vi altså fast ved synet på ekteskapet mellom mann og kvinne. Men at det må finnes rom for likekjønnet ekteskap. Det er for øvrig teologer som problematiserer at det har eksistert ett klassisk syn gjennom hele kirkehistorien. Det er ikke sikkert at det er så enkelt.
Hvordan opplever du at synodelederen, kommer dette i møte, med de tillegg han fikk i vedtaket i synoderådet?
– Jeg opplever at synodelederen ser dette. Jarle Skullerud prøver å holde kirkesamfunnet sammen. Det er flere som gjør det, men ikke alle i synoderådet vekter dette tyngst. Jeg vil poengtere at som ordinert, pastor og eldste, har vi et særskilt ansvar for å bevare kirkens enhet. Det ligger i vårt ordinasjonsløfte. Det er en forpliktelse vi som kirkeledere har, uavhengig av syn, sier Gunnar Johnsen.
– Som kirke må vi alltid forholde oss til samfunnet og tiden vi lever, og de debattene som kommer i vår vei. Det må være legitimt å jobbe for endring. Det å være lojal mot Frikirkens syn, gjør at vi som ordinerte må forvalte det ståstedet kirkesamfunnet har. Inntil noe annet eventuelt er bestemt, kan vi ikke velsigne eller vie likekjønnede. Men det er lov å ha et annet syn, og arbeide for at det skal få gjennomslag.
– Noen mener ordinerte må stå inne for det samme som Frikirkens nåværende syn, eller avslutte tjenesten. Dette er ikke farbar vei å gå, sier han til VEIEN.
«I et kirkesamfunn er vi nødt til å ha en kontinuerlig teologisk debatt og samtale om de spørsmålene som til enhver tid er aktuelle. Vi kan ikke rømme fra den virkeligheten vi lever i. Når det debatteres, skal kirkesamfunnet kunne forvente lojalitet mot det ståstedet Frikirken har, samtidig som det må være mulig å arbeide for endring. I spørsmålet om likekjønnet samliv, som i andre spørsmål, trenger vi ikke å kreve at ordinerte skal måtte stå inne for Frikirkens ståsted. Å være lojal må være nok. I klartekst betyr det at man kan argumentere for et annet syn enn det Frikirken har. Lojaliteten ligger i at selv om man mener at Frikirken bør vie eller velsigne likekjønnede, kan man ikke gjøre det før Frikirken eventuelt har gjort vedtak i synoden/synoderådet som måtte åpne for dette, og det er utarbeidet en liturgi for slike handlinger», sa Johnsen til deltakerne på dialogdøgnet.
– Når det gjelder spørsmålet om dette er et bekjennelsesspørsmål eller ikke, ligger det rikelig med argumentasjon i det Per Eriksen skriver i sitt innlegg i dag. Linn Sæbø Rystad, som utgjorde mindretallet i teologisk fagråd sin drøfting av dette spørsmålet i 2016, argumenterer også for at dette ikke er et bekjennelsesspørsmål, sier Johnsen og poengterer:
– Hovedsporet er synet på ekteskap mellom mann og kvinne som det grunnleggende. Samtidig kan vi anerkjenne at det ikke er den eneste varianten av samliv. Kontekst er alltid viktig. Det er vanskelig å overføre debatten fra 2000 år siden, til vår tid. Hver tid har sine utfordringer. Vi er nødt til å tolke og forstå bibelen nå inn i vår tid.
Dialogutvalget som synodestyret oppnevnte, leverte dokumenter til synoderådet. Disse følger nå i synodesakene. Utvalget vil avslutte med å vise til og stille seg bak Teologisk fagråd sin konklusjon fra 2016. De skriver følgende:
«Flertallet i Teologisk fagråd leverte i 2016 en drøfting som hadde overskriften Er spørsmålet om likekjønnet samliv et bekjennelsesspørsmål? Gjennomgangen er på 28 sider, og kan leses i sin helhet her.
Å klassifisere ulike syn på likekjønnet samliv som «ikke et bekjennelsesspørsmål», kan fort bli første steg på veien mot å akseptere to syn, altså at ett og samme kirkesamfunn kan operere med to gjensidig utelukkende lærer, som skal leve side om side. Mange erfarer at der det i første omgang ble åpnet for to likestilte syn, ble det etter hvert trange kår for det tradisjonelle synet. For enkelte har dette ført til at man trekker seg ut av det kirkelige fellesskapet man var en del av.»
Kan det være et argument, at det har vært så vanskelig for mindretallet i Dnk?
– Vi kan ikke bruke som argument at rommet kanskje har blitt smalere i et annet kirkesamfunn.
Synoderådets mandat
Oslo Vestre fremmer for synoden å endre synoderådets mandat.
Sakfremmers ønskede resultat:
Oslo Vestre Frikirke ønsker et synoderåd som kan arbeide kontinuerlig med læresaker og ha en rådgivende rolle overfor synodemøtet. Et slik synoderåd kan være noe mindre enn i dag, og ha en annen sammensetning. De ønsker en ordning der det allmenne preste- dømme kommer til uttrykk ved at det ikke kreves ordinasjon for å fatte vedtak i læresaker.
- Sakens bakgrunn
Synoderådet ble opprettet i 1999. Bakgrunnen for opprettelsen var at synodemøtet ble åpnet for ikke-ordinerte fra og med 2002. Synoderådet skulle være et slags eldsteråd for synoden.
Pr. i dag består synoderådet av 23 personer. 7 av dem kommer fra synodestyret. 12 repre- sentanter kommer fra de fire presbyteriene. Disse er valgt direkte av synoden. I tillegg sit- ter de fire tilsynsmennene i rådet. Tilsynsmennene er ansatt og ikke valgt. Ordningen med synoderåd slik den er nå, innebærer at det er 23 personer, hvorav det er 19 som er valgt, som fatter vedtak i læresaker.
Synodemøtet behandler deretter synoderådets vedtak på førstkommende synodemøte. De kan avvise rådets beslutninger, og deretter sende det tilbake til et nyvalgt synoderåd for ny behandling.
Dersom synodemøtet godkjenner synoderådets vedtak, er dette gjeldende lære for Frikir- ken. Dersom de avviser vedtaket, vil vedtak i et nytt synoderåd være gjeldende lære for Frikirken, slik ordningen er i dag.»
– Bakgrunnen for forslaget er at synoderådet, slik jeg ser det, er for smalt til at det bør fatte endelige vedtak i læresaker. Det representerer ikke bredden i kirkesamfunnet. I synoden er hele kirkesamfunnet representert. I synoderådet er det mye smalere. Synoderådet er en konstruksjon som svekker den gode prosessen i arbeidet med viktige saker for vårt kirkesamfunn. Når du kommer til kontroversielle saker, kan det bli slik at synoden mener en ting og synoderådet mener noe annet. Det er oppskrift på konflikt. Jeg kan ikke se nødvendigheten av at kun ordinerte skal fatte avgjørelser i læresaker. I vår kirkeordning mener jeg det er tydelig at alle de troende, definert som medlemmer med stemmerett, har ansvar for læren, sier Gunnar Johnsen.
Jarle Skullerud har følgende kommentar til Oslo Vestres sak om å endre synoderådets mandat:
– For meg handler dette spørsmålet om tolkning av vår kirkeordning og vår historie. Synodestyret argumenterer for at lærespørsmål alltid har vært avgjort av ordinerte, og at det fortsatt må være slik. Oslo Vestre tenker annerledes om dette, og påpeker at ved forrige store læredebatt i Frikirken, frasa synoderådet seg sin rett til å avgjøre saken, og overlot det til synoden.
Om jeg skal tillate meg å kommentere dette, vil jeg si at enten bør kirkesamfunnet følge ordningen vi har, ellers kan vi like godt endre den. Vi trenger ikke et synoderåd som bare behandler læresaker når det ikke er stor uenighet, men overlater til synoden å ta en avgjørelse når vi er uenige. Synoden har allerede en reell mulighet til å underkjenne synoderådets avgjørelser, og det tror jeg er en god ordning, sier Skullerud.