- Jeg husker at jeg sa den første gangen jeg ble pastor, at dette er på en måte den høyeste stillingen du kan få. Da mener jeg ikke med tanke på status, men i forhold til ansvaret og verdien jobben innehar, sier Sven Aasmundtveit. Fra 1990 var han pastor i Lørenskog Frikirke i om lag ni år. Siden hadde han en drøm om å komme tilbake som pastor. - Det fikk jeg heldigvis lov til. Det å være hyrde for den enkelte, og for menigheten, har gitt meg mye.

Kunstnerisk åre

Den 1. oktober bladde han om til et nytt kapittel. Pendlertilværelsen er lagt på hylla etter cirka to års pastortjeneste i Toten Frikirke, og ett år i stillingen som konstituert daglig leder ved Frikirkens hovedkontor før det. I en årrekke var han også ansatt ved LBM, han har vært rektor ved Frikirkens Studiesenter og leder av Medarbeiderutvikling i Frikirken. Det er delte grunner til at han valgte å si opp nå. - Jeg er litt sliten av å pendle og jeg har lyst til å kunne male, skrive og drive litt mer med musikk enn jeg har hatt anledning til tidligere. Dessuten trenger menigheten en pastor som kan arbeide i mer enn 70 prosent stilling, sier Aasmundtveit. Trangen til det kreative er så sterk at han må få utløp for det, forteller han. Så har han også forfattet en rekke bøker, samt skrevet og oversatt en lang rekke sang- og salmetekster. I tillegg til å male ikoner, som også har vært utstilt en rekke ganger. - Det er først de senere årene jeg har nådd lenger ut med de tingene jeg har gjort. Men dette handler jo om noe grunnleggende i meg. Det er en så stor del av meg, at dette må jeg bare drive med. Hvis ikke mistrives jeg.

Ny retning

Sven Aasmundtveit er utdannet elektroingeniør og programingeniør, og arbeidet i NRK fra 1979 til 1987. Men da Frikirken søkte etter barne- og ungdomssekretær, var han klar for å skifte beite. - Det lange svaret på det, er at jeg følte at jeg brukte mye tid og krefter på å lage programmer som jeg ikke stod helt inne for og som ikke ga meg noe. Jeg hadde lyst til å drive med noe som stod mitt hjerte nærmere, så da denne stillingen dukket opp søkte jeg. Det korte svaret er at det var Den hellige ånd som grep inn, fordi Gud ville noe annet med livet mitt, forteller Aasmundtveit. Han vokste opp i Frikirken og var heller ikke ukjent med menighetsarbeid, som sønn av foreldre som drev et ganske utstrakt barne- og ungdomsarbeid. - Jeg hadde dette rundt meg i hele oppveksten, så det var et kjent farvann.

Liv og vekst 

Mye har skjedd i kirkesamfunnet siden Aasmundtveit startet som barne- og ungdomssekretær i 1987. - Frikirken har heldigvis åpnet seg mye mer, både mot andre kirkesamfunn og kulturelt sett uttrykksmessig. Da vi vokste opp i Fredrikstad på seksti- og syttitallet, var det ikke bare greit f.eks. hvordan vi gikk kledd. Vi var også de første her i landet til å ha Dylan-messe i sin tid (en messe bygget på sangene til låtskriveren og artisten Bod Dylan, red.anm.), og sånne ting er jo heldigvis ikke problematiske lenger. Så det har skjedd mye positivt i den retningen, sier Aasmundtveit. Det er imidlertid en annen del av utviklingen som bekymrer ham mer; at vi har blitt stadig mer individualistiske. - Dette gjelder jo for samfunnet generelt, men Frikirken har i stor grad blitt en del av det. Da ender også forkynnelsen mer opp i det terapeutiske, og mister mye av sin sentrale nerve. Det nest beste har tatt plassen til det beste, for å si det litt firkantet. Det individualistiske er vel og bra i sin setting, men når det tar plassen til den grunnleggende bibelundervisningen blir det den bestes verste fiende. Det andre som bekymrer meg er at vi har hentet en bedriftstenkning, i forhold til hvordan vi skal få menighetene til å vokse. Det er vel og bra så langt det rekker, men hvis vi kan sette det litt på spissen, så vil jeg si at det er bare én visjon i Bibelen, og det er visjonen av Jesus Kristus, sier Aasmundtveit, som har et håp om en dypere bibelvekkelse, og en forkynnelse som søker dybdene i Guds ord. - Jeg tror det er det som er mat for folket, og det er det som gir liv og vekst.

Tidligere i høst skrev Sven Aasmundtveit i Budbærerens faste spalte "Ettertanke", der han setter ord på hva møtet med alle enkeltmenneskene har betydd for ham i årenes løp. Vi deler den her:

Alle de vanlige menneskene

I disse dager er jeg i ferd med å avslutte tiden som lønnet arbeider i Frikirken. Det har vært mange, lærerike og givende år. Det har vært noen nedturer, men mange flere oppturer. Og hva har jeg satt mest pris på? Jeg tror det er møtet med alle de vanlige menneskene.

For noen uker siden skrev Merete Thomassen et stykke i avisen Vårt Land om “middelmådighetens teologi”. Det middelmådige er jo gjerne noe vi ikke setter så stor pris på. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ønsket å være noe helt annet enn middelmådig da jeg i sin tid ble pastor i Frikirken for første gang. Vi vil jo gjerne utrette noe og bidra til at Guds rike vokser – og gjerne at det vokser kraftig ved vår hjelp. Jeg har skjønt at bak dette ligger det vel så mye et ønske om å realisere seg selv, som det å uegennyttig ønske at Guds rike skal vokse. Slik er vi mennesker.

Merete Thomassen skriver: “Å være middelmådig er ikke det samme som å være dårlig. Det er å være vanlig. I følge bokmålsordboka er middelmådighet det samme som å være gjennomsnittlig, iblant under, i utrustning og dyktighet. Det er omtrent der de fleste av oss ligger. Vi er vanlige, uoriginale, ofte ganske kjedelige, som regel gode til noe, men også dårlig til mye. Ikke spesielt geniale, men heller ikke spesielt katastrofale. Uansett om vi ligger over eller under pari, er vi skapt i Guds bilde, alle som en. Og det får holde.

” Det er alle disse vanlige menneskene som har betydd mest for meg gjennom disse årene. Ikke de som skulle skape revolusjon hele tiden. Ikke de som kom med de store vyene og visjonene om endring og vekst. Men de som trofast gjorde det de var gode for, og som fikk det hele til å fungere. De som trofast ba for pastor og menighet. De som kom på menighetens samlinger så sant de kunne. De som ikke nødvendigvis gjorde så mye av seg, men som var der – gjennom tykt og tynt. Det er alle disse som har vært til så stor velsignelse gjennom alle disse årene.

Jeg mener ikke at vi skal la være å strekke oss og bruke de evner og gaver Gud har gitt oss. Jeg snakker ikke om menneskelig og åndelig latskap. Jeg har selv prøvd å strekke meg og utfordre mine grenser så godt jeg har kunnet. Men det er en stor fare vi må være oppmerksomme på. Det er den store trangen vi har til å bli bekreftet, sett og elsket. Vi har alle et behov for å føle oss unike og verdsatte. Søker vi å tilfredsstille dette behovet gjennom å se på oss selv som noe ut over det vanlige og, i denne sammenhengen, ut over det middelmådige, så ender vi lett opp i et menneskelig og åndelig slit og strev. Og så overfører vi på en umerkelig måte det samme strevet på våre omgivelser. Det gir ikke gnist og glød, men utmattelse og stagnasjon.

Jeg gleder meg over alle de vanlige menneskene jeg har møtt. Og ved nærmere kjennskap er de jo unike hver eneste en. Utenfra sett kanskje kjedelige, men under overflaten kan det åpne seg store dybder – for den som har ører å høre med og øyne som ser. Så en stor takk til alle dere vanlige, middelmådige, flotte mennesker som har delt livene deres med meg. Det er mer enn godt nok!

Og så tenker jeg at jeg nok ikke har vært så annerledes selv. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å være trofast mot Guds ord i min forkynnelse, og jeg har brukt evnene mine i rimelig grad i tjenesten ellers. Men når alt kommer til alt har nok jeg også vært rimelig middelmådig. Og det får være godt nok.

Sven Aasmundtveit