desembersak-kpk
– Som odelsgutt var jeg programmert fra jeg var barn til at jeg var den som skulle overta hjemgården, sier Lars Stian Tveit, her på tunet på gården han kunne vært eier av. (Foto: Stein Gudvangen, KPK.)

Lars Stian skulle drive gård. Så kom Gud.

Da Gud kalte på ham, bestemte gårdbruker Lars Stian Tveit (71) seg for å si fra seg odelsretten og gå «all in». Han har aldri angret.

Vi møter Tveit på tunet på hjemgården med samme navn. Den ligger snøkledd og blinker i solskinnet en halv mil nord for Drangedal sentrum. Våningshuset han vokste opp i, står sør for gårdsplassen, villaen han bygde til seg selv og familien på en knaus midt imot. Fjøset er rett ved, og rundt ligger jordene og all skogen. Det var denne herligheten han skulle overta og drive. Det hadde han vært innstilt på fra han var liten gutt. Alt pekte i den retningen. Så kom Gud.

Programmert

Året er 1987. Lars Stian er 37 år og godt inne i alle rutiner på bruket han skal ta på odel. Som forberedelse har han jobbet ved farens side hele oppveksten og tatt agronomutdanning i Lyngdal. I 1971 gifter han seg med Marit, og de får tre barn. Livet blomstrer. Det moderne huset på den flotte tomta med utsikt over gården er et bevis på hva de planlegger. De har slått rot i den jorda slekta har dyrket i over 300 år. Lars Stian er bare den siste i rekken.

  – Som odelsgutt var jeg programmert helt fra jeg var barn til at jeg var den som skulle overta. Det var det jeg ble opplært til av faren min. Det var dette jeg skulle, sier Tveit.

  35 år senere er han pastor i Frikirken i hjembygda. Fra Drangedal har han med undring fulgt debatten rundt The Send som arrangeres i Telenor Arena neste sommer. Det har han gjort i lys av sin egen kallshistorie og misjonslivet han har levd siden han la familiegården bak seg. 

– En vill idé

Tidlig på 80-tallet kommer familien i kontakt med misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) og deres familiearbeid. Mot slutten av tiåret skal Lars Stian etter planen overta stadig mer av farens ansvar på gården. Samtidig dras de mot familiearbeidet.

  I 1987 er familien på fem på familieleir i UIO-regi. På Geilo treffer de Judith og Ingvar Torvik som er nestorer i  dette arbeidet. De blir parets mentorer, og en forandringens tid starter.

  – Tanken om å overta gården var der fortsatt, men så ble Marit og jeg spurt om vi ikke kunne være med å ta ansvar i denne delen av UIOs arbeid, forteller Lars Stian.

  Samme høst møter de Inger Johanne og Kjell Magnus, foreldrene til Alv Magnus som da var leder for Ungdom i Oppdrag. Lars Stian gjenforteller med et smil:

  – De utfordret oss til å komme og jobbe for UIO. Det virket jo som en helt vill idé å skulle bryte opp fra alt og ikke ha fast lønn. Det var liksom ingen enkel avgjørelse.

  Utfordringen satte i gang en tankeprosess hos ham. Etter mange års slit i skogen var odelsgutten ikke så sikker lenger på at det var hans kall i livet å drive gården han var født til å overta. Kanskje skulle de heller dra til UIOs hovedbase på Grimerud gård i Stange?

Krig i tankene

En helg på Grimerud fjernet all skepsis. Møtet med stedet og UIO-staben ble avgjørende. 

  – Det ble en bekreftelse på at vi skulle flytte på oss. Samtidig lå det med hjemgården framme i tankene mine. Skulle jeg skrive den fra meg? Det ble litt krig inni meg. Jeg hadde gjennomgått programmet som var lagt opp for meg, og det var liksom opplagt at jeg skulle drive Tveit-gården. Men så kom denne utfordringen, og jeg ble møtt av Gud. Det var dette kallet som endret alt, kallet til å være med i misjonstjeneste, sier Lars Stian.

  Det het ikke det den gangen, men dette var odelsguttens personlige «all in»-opplevelse. Skulle han satse alt på noe annet enn det planlagte og gå ut av det opptråkkede sporet?

  Familien bestemte seg for å dra, og i hjembygda var det ikke bare forståelse å hente. Man kunne da ikke bare reise fra gård og grunn og odelsrett!

  – Det kom en del verbal motstand. Hele odelsgreia handler jo om at sønn følger far, så oppbruddet herfra var så som så. Jeg brøt med en tung tradisjon og en regel, sier Lars Stian som overlot hjemgården til lillebroren sin, Tyke. Dermed forble den i slekta.

Kjenner fallgruvene

– Hva med all in-debatten? En del unge har brent seg i ulike kristne sammenhenger?

  – Jeg tenker at skepsisen er ødeleggende. Det er kanskje godt ment, men den blir et hinder, og The Send blir dratt ned. Vi trenger i stedet å støtte ungdommen. Jeg tror The Send vil skape noe nytt. Jeg har vært med på misjonsarbeid så lenge, og jeg kunne ikke ha gjort det hvis jeg ikke hadde gått helt inn for det. Og det er bedre å gjøre en feil enn ikke å gjøre noe i det hele tatt. Så jeg sender gjerne ungdom fra menigheten til Fornebu til sommeren.

  Lars Stian synes det er trasig at noen har brent seg når de har satset alt på å leve for Gud.

  – Mange lederskap burde gått i seg selv, men vi må ta vare på ungdomsiveren. Einar Lundby sa at de eldre skulle ha ungdommens iver og de unge de eldres visdom, sier Lars Stian som sammen med Marit har vært en slags ekstra-foreldre for ungdommer i oppdrag.

  Han er klar over fallgruvene og har selv ramlet i noen av dem:

  – Jeg har vært utbrent et par ganger, fordi jeg jobbet for hardt. Å være både pastor og å drive med hjelpesendinger til Øst-Europa tok på. Men det er et ansvar jeg må bære selv. Alt har vært i Herrens tjeneste, og Gud er ikke den som pusher oss, sier pastoren som er lite glad i avisdebattene om The Send og ikke ønsker å gå i rette med enkeltpersoner. 

  – Men jeg vil gjerne oppmuntre ungdom til å satse alt for Jesus. Det gir mange velsignelser.

Angrer ikke

– Har odelsgutten aldri angret på livsvalget sitt?

  – Nei. Jeg har absolutt aldri angret, for jeg ser all velsignelsen Gud har gitt oss og andre gjennom arbeidet. Vi har fått en så mye større rikdom enn om vi hadde blitt på gården.

  Etter seks år flyttet familien tilbake til Drangedal der Lars Stian etter noen år ble pastor i Frikirken. Familien ble også sterkt involvert i et arbeid med hjelpesendinger til Øst-Europa da Jernteppet falt. Som bussjåfør har han kjørt minst 100 turer til Baltikum, særlig Latvia.

  Hjelpearbeidet i der har gitt mye. Mange fattige er hjulpet med mat og klær, gudsord og husrom. Etter nær 30 år er det nå slutt, men engasjementet i Drangedal har vært uforglemmelig.

  – Hele bygda har vært med, og de som ikke er kirkegjengere, har gitt mest. Jeg har dessuten lært at du sjelden får noe fra de rike, men vanlige folk gir gjerne, sier pastor Tveit.

  – Det var flyttingen fra gården som førte oss inn i dette. Vi begynte mens vi var i UIO og fortsatte etterpå. Det har vært en stor velsignelse å få bli med i den tjenesten. Det er det som skjer når man gir hele livet sitt til Gud, og jeg måtte, som det heter, gå «all in». Vi har vært heldige og fått være i Guds tjeneste fordi vi valgte å bryte opp fra vårt vanlige virke og følge Gud som den ledestjernen han er for oss. Og han er den beste sjefen, sier odelsgutten fra Tveit.