En av de yngste menighetene i Frikirken, Kongsberg, har valgt en menighetsmodell som det finnes få av foreløpig i vår del av verden, - de bygger huskirker i hjemmene. Du finner ingen kirkebygg med Kongsberg Frikirke på, men siden 2006 har tre huskirker møttes jevnlig. - Vi vil leve kirke, sier forstander Geir Øystein Andersen.
- Vi står for en «organisk» tenking. Hierarkiet er borte, vi vil være flate i forhold til våre søsken og folk ellers rundt oss. Dette er radikalt i forhold til kirken, sier Andersen. Dette betyr ikke at de ikke har en ledelse. Selv ble han ansvarlig forstander i 2006. – Dette er lite energikrevende. Vi lever i det som hele mennesker, og det gir oss overskudd.
Begynte tradisjonelt
I starten tenkte de å bli en Frikirkemenighet som andre.
- Vi begynte med en Frikirkegruppe senhøstes 2000. I 2004 ble Åsen Frikirke dannet, og vi var i egne lokaler og hadde også en pastor en kort periode.
Men innen 2006 hadde fellesskapet høstet erfaringer med livsnære grupper som gjorde at de etter hvert tenkte nytt. - Noen var blitt kristne. Vi hadde sett at et par familier vokste i enhet, og at familier og ekteskap ble styrket. Passive troende ble aktive kristne. I 2006-7 fortsatte vi med å lete etter lokale og pastor. Det tok mye energi å skulle få på plass kirkeordninger som andre, men også vi sjøl, forventet å få etablert. Etter samtaler med tilsynsmannen og andre bestemte vi oss i 2007, for å ta erfaringene fra de livsnære gruppene på alvor og gå lenger i dette terrenget som vi så virket til disippelgjøring, Vi ville satse på å bli et nettverk av huskirker.
Tre huskarer fra 2010
De begynte som «en forvokst huskirke» som han uttrykker det. – Men så fikk noen kall til å lede huskirker, og vi bekreftet dem og sendte dem ut. Fra 2010 har vi vært tre huskirker, en på Gamlegrendåsen i Åses og mitt hjem, et i Sarita og Brede Wallumrøds hjem og det tredje i Gunnar Valands hjem, som ledes av ham og Jens Iver Jensen. En fjerde gruppe har en løsere tilknytning til nettverket.
– Det er vesentlig å tenke hjem, sier Andersen. Menigheten involverer rundt tjue hjem, hvorav åtte-ti er knyttet til det daglige livet i huskirkene. Hver søndag samles de i huskirkene til frokostspleis, nattverd, lovsang og undervisning. Barna deltar i huskirkelivet. – Vi har også unge som er veldig engasjert i fellesskapet, forteller Andersen. Også til andre tider inviterer huskirkene til måltidsspleis. Tredjehver uke inviteres alle til to timers bibelundervisning, og nylig har Gamlegrendåsen huskirke holdt Alphakurs.
Relasjonsbasert kirke
I huskirkene kommer de som er med tett innpå hverandre. – Vi legger stor vekt på gjensidig ansvarlighet, også for dem som har lederansvar i huskirkene.
- Er terskelen lavere for søkende å komme i en huskirke en i et kirkebygg?
- For noen lavere, for andre høyere. En hovedinnvending vi har møtt er at det blir for privat med huskirke. Det stemmer ikke med våre erfaringer. Kirken er relasjonsbasert, og vi er der folk er. Vi vil ikke trekke folk inn til aktiviteter, men være ute der de er. Vi ble inspirert av undervisningen til Johannes Reimers på FAM i 2012. Vi gikk inn i en prosess etterpå, ba og så etter muligheter i våre nærmiljøer der vi kunne gå aktivt inn, samarbeide med gode krefter og velsigne miljøet. Huskirka gikk sammen i en prosess og fikk tro for å gå inn Barnas Hus, en åpen barnehage i Kongsberg. To medarbeidere ble sendt ut ti dette tiltaket. Tiltaket ble relokalisert og har vokst til velsignelse for oss og alle andre som er med der.
Det viktige er at vi lever troverdige liv som kristne som er et vitnesbyrd, - mennesker vi møter er ikke evangeliseringsobjekter. Men når vi har muligheten, kan vi for eksempel synge en kristen sang på skolen.
Oppgjør med individualismen
- På nettsiden deres har du lagt ut noen avsnitt fra Wolfgang Simsons' bok «Houses that change the world» («Hjem som forandrer verden»), hvor han blant annet tok et radikalt oppgjør med individualismen. Blant annet skriver han: «En pris å betale når vi ønsker å leve i husmenigheter er at vi må erstatte tilbedelsen av den individuelle friheten med en felles lydighet mot Kristus. Dersom vi vil det samme som Kristus vil, er vi ikke lenger villig til å gjøre hva enhver har lyst til, og hvordan og når han har lyst til å gjøre det uavhengig av det fellesskapet han lever i. Vi kan ikke lenger si at vårt hjem er bare "vårt eget" hjem, eller se på bilen vår som bare "vår egen".»
-Folk i fellesskapet forholder seg ulikt til dette, sier Andersen. - Noen er opptatt av å etterleve det, andre ikke. Vi gir folk frihet, poengterer han.
- Denne tenkingen bryter veldig med den individualismen som preger samfunnet. Er det en stadig kamp å etterleve det som fellesskap?
-Ja, bekrefter han. - De 12-14 årene vi har vært kirke, har over 200 vært med i kortere eller lengre perioder. Mange har ikke vært komfortable med dette og har sluttet.