Kunst i kirkerommet, kan kunsten tale til frelse? Kunstbegrepet er kulturavhengig, og i kristen kontekst nærmest uten noen definisjon. Er kunst et element til frelse for oss, spør Ingar Clausen i dette innlegget.
Jesu ord om at troen kommer av at man hører Guds Ord forkynt kan vel ikke diskuteres?
Dette skrives før arbeidermøtet for Frikirken i Stavern 2018, men tar utgangspunkt i seminar nr.3 på tirsdag, onsdag og torsdag, som alle tre har kunst som hovedinnhold, der «Åndelig musikk», «dans….til trosopplæring» og hvordan kan vi bruke kunst «til trosopplæring i dag»?
Jeg er ikke invitert til møtet, men har likevel synspunkter som jeg svært gjerne skulle sett belyst i forkant av slike foredrag. Det er mitt ønske at alle de tilstedeværende bruker sansene og evnen til å stille de vanskelige spørsmålene. Det første spørsmålet som ikke stilles i forhåndsomtalen til møtene er: HVA ER KUNST? Det neste kan være: Hvilken type kunst er sakralt riktig i våre menigheter? Finnes det grenser for hva som kan aksepteres som kirkekunst?
Dersom man ikke har gjort sin hjemmelekse, og gjort dypere diskusjoner om dans kan treffe dypere til frelse og omvendelse enn ord gjør, har man feilet grovt. Det er uansett ingen bibelsteder som forteller om slike trosalternativer. Temaets aktualitet synes å fremme bedrag.
Åndelig musikk kan muligens forekomme i sjangerne rap og heavy metal, men det er ikke gitt en tydelig definisjon på «det åndelige» i Herz, dB, notasjoner eller harmonier, krav til arrangementer eller instrumentbesetninger. Jeg mener at musikken ikke er åndelig, men den skal ledsage og tydeliggjøre det åndelige i frelsens budskap, og takk og pris til Gud. Musikken er innpakningen som inneholder ordets åndelige føde. Dessverre kan sterke lydinntrykk ødelegge for budskapet. Og det skjer alt for ofte. Det bør oftere samtales om hva som er tjenlig, enn hva som er kunstnerisk akseptabelt.
Skal vi kalle ethvert «smøreri» av non-figurative «malerier» som kunst, dersom man kan ane at det er et korsliknende symbol i bildet? Den billedlige uttrykksform er like lite verd som de to ovenfor nevnte, dersom ordet er fraværende. Men kombinasjonen ord og bilde har vært tilnærmet uslåelig, da en sterk illustrasjon av ordets budskap fanges lettere av øyet, og tolkes raskere i hjernen, enn et hørt budskap. Men faren for å forkludre, eller viske vekk budskapet er også til stede. Et synsinntrykk kan bli tolket veldig sterkt, og feil. Og i 2.Mos 20.5 advarer Gud om misbruk av bilder. Han vet hva han snakker om!
Kunst som uttrykksform er like gammel som mennesket. I vår judeo-kristne kultur har vi bruk for den når vi selv har vurdert hvilke begreper om kunst vi finner kan kombineres med det budskapet vi skal formidle. Alle gode intensjoner er ikke nok.
Kirkesalen skal være vår åndelige matsal. Troen på Jesus kommer ikke av vakker dans, julekonserter med halvgamle popstjerner, eller dårlige smørerier av såkalt billedkunst.
Hensikten med et menighetssamvær skal være en tilnærming til Jesus og troen på hans kjærlighet og gave til oss, og deling av dette med hverandre for å dyktiggjøre oss som disipler på tur ut i hverdagen med hans kjærlighetsbudskap.
Jeg tror at GUD synes DET er vakkert! Selv om det ikke er kunst.
Ingar Clausen