CroppedImage
Illustrasjonsfoto fra Levanger Frikirke

I nådens tjeneste

Anne Nordvoll skriver i del to, om ekteskap og familieliv. Hva betyr det å være luthersk evangelisk frikirke i vår tid? Nordvoll er en av de som bidrar til at vi tar inn over oss hva Martin Luther sier om våre liv. Dette er andre av tre deler vi publiserer av teologen i Levanger.

Del 2:  I nådens tjeneste

Familieliv i GT.

Når vi leser i det gamle Testamente, om Abraham, Isak og Jakob, om hvordan menneskene innrettet sine liv og sine familier, da forundres jeg over at Gud ikke ser ut til å bry seg så mye om hvordan de levde sine familieliv. Hva tenkte han om ordningene i heimen til Abraham og Sara? Overraskende ser det ut til at Gud ikke mente noe spesielt om at Jakob som fikk sine sønner, med to koner og to trellkvinner, eller hva mente han om Laban som lurte Isak trill rundt, da han fulgte datidens skikk, nemlig å få giftet bort eldstedattera først? Hvorfor grep ikke Gud inn overfor David, ikke før han tok Uriahs ene kone, enda han var gift med så mange andre kvinner? Hvordan kunne han bruke ham etterpå? Når vi kommer til Moses, så undres vi over at han som hadde drept en mann, fikk oppgaven til å skrive ned Guds gode vilje for menneskene. 

Luther skriver:

  • Historien om Sara og Abraham beskriver risikoene, kampene og konfliktene som er en del av ekteskapet.  Men det er et faktum at Gud våker over ekteskapet og familien. Familielivet fører ofte til krangler og konflikter mellom mann og kone. Her må vi være tålmodige.
  • Men vi må ikke tro at det er mulig å unngå konflikter, slik tenker bare tåpelige mennesker som er naive i møte med livet. Her på jorden lever vi som uforstandige og gjenstridige, som aldri vil slutte å spre forvirring og bitterhet. 
  • I lys av dette må vi huske historien, tro og stole på Gud, akkurat som Abraham. Vi må prøve å leve i fred med hverandre og bevare harmonien som best vi kan.»                                                 

Luther skriver videre:

  •  Ekteskapet har vært fra verdens skapelse, blant vantro og troende. 
  •  Fedrenes ekteskap var ikke mindre hellige enn våre.

Jeg har prøvd å lese GT i sammenheng og betraktet dette:

Når Abraham skal holde orden i sitt hus og hjem, skjer noe som vi ikke helt forstår. Han klarte ikke å stole på Gud, gikk inn til trellkvinnen Hagar og etterpå velsignet han deres sønn Ismael. Men han visste at Sara skulle bli mor til Isak, som skulle bli stamfar til en slekt som skulle føre velsignelsen til alle folkeslag. Det ser ut som Velsignelse er nøkkelordet i GT. 

Velsignelse er ikke en godkjenning av liv som mislykkes, velsignelse er å få stå under en Faders ansikt og få tilgivelse og fred. Det er en plass vi alle trenger å få stå. Abraham ble stamfar for alle som trenger Guds nåde og fred, og på grunn av hans ættesønn Jesus Kristus, kan alle komme og få tilgivelse og fred, også når livet i ekteskapet og i familieforhold og i alle menneskelige forhold mislykkes. Samfunnets ordning for hvordan folk lever sammen, til ulike tider, har ikke så stor betydning i GT. Det ser ut som det viktigste er at de finner tilbake til en nådig Gud. 

Da Jakob lurte broren sin, stjal, løy og levde et liv i skjul, visste han at det ventet et oppgjør. Det kom, mange år etter at han fikk se at det fantes en himmelstige, opp fra hans leie og helt til himmelens Gud. Han fikk tilbud om Guds nåde! Han sier «Sannelig, Gud var på det stedet».  Og stedsnavnet ble BETH-EL. Guds hus. 1.Mos 28.

På vei til oppgjør med sin bror Esau, synes oppgjørets time så vanskelig, at han regelrett kommer i slåsskamp med Gud. Da var det blitt alvor! Og vi hører ordene i hans bønn: «Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg!» Han visste at kun nådens vei ville gi ham fred! 1. Mos. 32

Da profeten Natan kom til kong David, etter at han med uendelig svik og uredelighet og med blod på hendene, tok Batseba til sitt hus, kommer profeten og minner han om hans svik mot Gud og mennesker. Da ble salme 51 skrevet og sunget fra et forpint hjerte, sikkert etter en lang kamp med seg selv og Gud. «Vær meg nådig Gud, i din kjærlighet. Stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!» Han fikk erfare velsignelsens vei, nådens vei. Uendelig mange er de som har trøstet seg med Davids bønner om nåde, i sine livs mange utfordringer. Vær meg nådig Gud, i din kjærlighet!

Når Moses i vrede over broren og folkets store lovbrudd, knuser steintavlene, så står det noe vidunderlig: 2. Mos 33-34. Herren sier til Moses; Du har funnet nåde for mine øyne, og du skal få se Herrens herlighet. Herren sier: Jeg vil la min godhet gå forbi deg, for jeg er nådig mot dem jeg viser nåde og viser barmhjertighet over dem jeg forbarmer meg over. Da steg Herren ned i en sky og stilte seg hos ham og gikk forbi ham og ropte: Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Den skyldige får sin straff.

Og syndens konsekvenser vil dessverre ofte ramme barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd. Det er det mange som har erfart, og det er alvoret ved å være foreldre, men også alvoret ved å være Kirke, forpliktet til å tale om Guds nåde. 

Vi er kalt til å forkynne en nådig Gud.  Kirken har i all tid hatt det vel så travelt med å sette skille mellom de som lykkes og de som mislykkes, i stedet for å forkynne Guds nådesord. Det er nå engang slik, at når vi kan få folk til å føle seg underlegne, blir vi ofte overlegne, eller når vi ivrig setter grenser mellom de som er utenfor og de som innenfor, da blir det fort sekterisk.   

Det Martin Luther sier til sin kjære kone Katharina om deres ekteskap, sier noe om viktig menneskelivet «Ved Guds nåde, er jeg kommet i et svært lykkelig ekteskap. Du har en god mann som holder av deg. Du er en keiserinne.  Forstå det og si takk til Gud!»

Jeg håper vi er takknemlige, vi som har vært så heldige å få ha en god ektefelle gjennom mange år. Vi vet hva idealet er og vi vet om utfordringene, ulike tanker og følelser, og vi vet at ved Guds hjelp og velsignelse, har vi fått bevart våre ekteskap, rett og slett ved Guds nåde!  

Når Jesus snakker om ekteskapet, så henviser han til begynnelsen, der velsignelsen, var Guds første gode gave til menneskeheten. Så peker han på denne unike enheten at vi som kommer fra to slekter, skal bli ett og en ny familie, vi skal forlate for en ny ætt og ei ny slekt. 

Alle trenger å vite hvem de er, hvor de kommer fra, men også hvor de hører til. Hvor ofte hører mennesker i dag, at alle er velsignet av Gud? Her har menigheten en stor mulighet til å bli et nådens fellesskap for alle. Som kirke må vi aldri slutte å minne våre tilhørere om nåden og fredens vei.

Anne Nordvoll

Levanger