Gratulerer med dagen!
Det er stort å få feire nasjonaldagen selv om Korona-tiltak setter grenser for den vanlige feiringen med barnetog og store folkemengder. Vi kan løftet flagget glede i dag. I enkelte land er man ikke stolte over flagget sitt. Historien eller samtidens stridigheter, vold og krig har skitnet flagget til. I enkelte land tvinges borgerne til å gå i parader for å hylle despoter. Andre steder kjører militæret gjennom gatene for å vise makt og stolthet på nasjonaldagen. Barna leder an når vi vanligvis får gå i 17.maitog. Å feire 17.mai gir oss sjansen til tilbakeblikk på hvorfor vi kan vaie flaggene med stolthet, hvorfor barna er i sentrum og hvorfor vi synger våre kjære nasjonalsanger: årlig får vi minne oss selv og generasjonene under oss på verdiene landet vårt er tuftet på. Vi ser tilbake til 1814 i takknemlighet til den gode grunnvollen Eidsvollsmennene gav landet vårt da de beskrev hvilke rettigheter og friheter nordmenn skulle ha i et fredelig demokrati. Nasjonalsanger ble skrevet utover 1800-tallet, og Bjørnson la til rette for at 17.mai skulle være barnas dag. Men hvordan var det å være barn i Norge på 1800-tallet? Arbeid for å få mat på bordet var et fellesprosjekt i familien og barna måtte ta sin del. Barnearbeid for barn under 12 år ble forbudt ved lov i 1892. Barnedødligheten var stor på grunn av hungersnød og epidemier.
Jeg går alltid med oldemors giftering på fingeren. Den minner meg om røttene mine. Oldemor ble født ute på en øy blant fattige fiskere. "Din Theis" 1912 står det i gifteringen. Theis er navnet på oldefar. Da Theis var liten i 1870-årene, var han antakeligvis barnevandrer. Fattigdommen tvang foreldrene til å sende barna fra seg. Det var sultedøden i Norge. Halvparten av Norges befolkning emigrerte til USA. Også oldefar prøvde lykke «over there». Norge var en periode det fattigste landet i Europa, og Storbritannia sendte u-hjelp til våre forfedre. Og 17.mai feiringen fortsatte. Om enn kanskje en trassig feiring til tider? Jeg vet ikke. Men den minnet befolkningen på grunnverdiene demokratiet vårt var bygget på, på rettighetene, friheten og pliktene man som nordmann hadde. Det gav mening og det gav håp.
Å feire 17.mai gir oss sjansen til å stikke fingeren i jorden. Ta temperaturen på vår egen tid. Være takknemlige for hva vi har, og også stille kritiske spørsmål. Er det noen av verdiene, rettighetene og frihetene som er i ferd med å gå tapt? Det eneste som enkelt kommer av seg selv er forfallet. Det er ingen problem å la våre verdier forfalle. Det er bare enkelt å sentrere om oss selv, våre egne behov på bekostning av andres. Være oss selv nok istedet for å bry oss om andre... Da blomstrer ensomheten og utenforskapet...
"Frihet" er en verdi vi verdsetter høyt, og som ofte blir snakket høyt om på dager som dette. Det er èn frihet vi snakker sjeldent om. En frihet som gir håp mot ensomhet og utenforskap. En frihet som ingen grunnlover kan regulere, og ingen påbud kan presse på deg. En frihet som får oss til å vende blikket fra oss selv og ut mot andre. En frihet som kan åpne plass for den andre, og gi den andre rom. Hos oss. En frihet som koster, og som lønner seg. Denne friheten som også er en gammeldags dyd, er dessverre blitt en sjeldenhet. Denne friheten er det beste botemiddelet for ensomhet og utenforskap. Vi har ikke råd til å la denne friheten forspilles: Gjestfrihet!
Gjestfriheten er en rød tråd gjennom hele bibelen. Guds frelsesplan var helt fra start å innlemme det som var utenfor., å sette fri den som var fanget. Han ville sette en strek over "utenforskap" og bytte det ut med "fellesskap". Etter syndefallet var menneskeslekten «utenfor» fellesskapet med Gud. Jesus gikk utenfor, tok verdens straff på seg, for at vi skulle komme innenfor. Og alle dem som tok imot hans navn, de gav rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. «Kom, for alt er ferdig» får vi høre ved nattverdbordet. Gud er gjestfri. Han vil ha alle med. Og han sender oss ut i hverdagen for å invitere til fellesskap med Gud og med oss.
hilsen Anne Mari Schiager Topland, pastor og nestformann synoden