Gud ville det annerledes

– Planen min var å jobbe som bioingeniør, og reise ut som helsefagarbeider. Men Gud ville det annerledes. Sidsel Lauten gikk på folkehøyskole da hun fikk en veldig tydelig opplevelse av at Gud kalte henne til å reise ut. - Det gikk mange år før jeg reiste, og dette var år jeg trengte, sier hun i dag. Først gikk hun et år på misjonshøyskolen i Stavanger, og i løpet av dette året fikk hun mange tanker om Japan. - Men jeg følte likevel at det var fjernt fra det jeg hadde tenkt, og jeg var veldig redd for at det skulle være feil. Da sa Kirsti Mosvold, som var misjonssekretær den gangen, at Gud har stoppet folk på kaia før. Så dette trengte jeg ikke å være redd for.

Spennende i Japan

Det ble mange inntrykk å fordøye da Sidsel Lauten ankom Japan i januar i 1981. – Det var veldig spennende å komme dit, men overveldende med alle menneskene og trafikken i disse millionbyene. Jeg kom til Tokyo og overnattet i 21.etasje på et hotell, og satt der og så ut over lyshavet, minnes hun. – Sammenlignet med dagens forhold, hadde jeg liten kompetanse på det jeg skulle i Japan den gangen. Det var en spennende og krevende tid, men jeg fikk en veldig varm og god velkomst fra de andre misjonærene og utrolig masse støtte og oppmuntring, både fra dem, fra lederne i Kinki-kirken og fra menigheten. For i den første tida lengtet jeg veldig hjem. Før Sidsel Lauten reiste til Japan, ble hun forberedt på at det kan føles som en ørkenvandring å være misjonær i landet. – Jeg opplevde det aldri slik. Jeg møtte vennlige folk overalt, og det var så mye meningsfullt og oppmuntrende som skjedde. Spesielt var det en glede å se hvordan mennesker ble forandret i møte med Jesus og valgte å bli døpt. Hun er takknemlig for de flotte, trofaste menneskene hun fikk møte i menighetene og blant arbeiderne.

Stillhet

– Det var krevende å skulle bruke språket, preke på gudstjenestene og i husfellesskapene. En dame i menigheten arbeidet som lærer, og kom meg heldigvis til unnsetning. Hun hjalp meg å lese og rette tekstene mine i fem-seks år, så jeg fikk masse støtte og hjelp. Sommeren 1995 måtte Sidsel Lauten avbryte oppholdet i Japan. – Jeg fikk en whiplash-skade. Det hendte på toget, og det var en dramatisk hendelse som føltes som et jordskjelv i eget liv. I tillegg til smertene og det å være ute av stand til å lese og fungere som normalt, kom frykten for fremtiden. Angsten for hvordan dette skulle gå. Det var i denne tiden at hun fikk et ord fra Jesaja 45.3: «Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud». – Jeg skjønte lite av det den gangen. Men det ble en vei inn i stillheten. Jeg husker jeg tenkte en dag at jeg kan i hvert fall be når jeg sitter her, selv om jeg ikke kan lese. Da fikk jeg en tydelig opplevelse av at Gud sa «Jeg trenger ikke alle ordene dine». Opp gjennom årene har jeg lært enda mer om at relasjonen med Gud har så mange uttrykksformer. At bare det å være hos Gud og å hvile hos Gud, det er også bønn. Jeg følte at dette var en ny erfaring, selv om jeg hadde vært i stillhet før også. Det var som en dør inn i et nytt landskap, forteller hun. I tiden etter møtte Lauten retreat-bevegelsen, som har betydd veldig mye for henne. – Jeg tror ikke at jeg hadde stått i denne tjenesten helt frem til i dag, hvis det ikke var for oppholdene på retreat, som jeg opplever som en spesiell tid for å koble meg til kilden.

Gode og onde dager

Når Sidsel Lauten ser seg tilbake kjenner hun på Guds trofasthet gjennom mange vekslende tider. Det har ikke bestandig vært lett å stå i det som er vanskelig. – Jeg er en konfliktvegrer, og det har vært krevende når det har vært vanskeligheter eller konflikter i fellesskapet, enten jeg har vært direkte involvert eller ikke. Henri Nouwen sier i en av sine bøker: «Vi må ikke dekke over smertene våre med lettvinte hallelujarop». Det er en utfordring for meg å være tydelig i slike situasjoner, og våge å stå i det. Å tenke at også dette kan være viktige prosesser, som forhåpentligvis både jeg og andre lærer noe av. Jeg tror at Gud vil vekst, helbredelse og gjenopprettelse både for enkeltpersoner og fellesskap. Selv om det kan være en smertefull vei, sier hun. Lauten håper at fellesskapene i Frikirken skal være steder der folk våger å komme som de er, uten å ta på seg masker. At de blir tatt imot og akseptert, og at de får oppleve Jesu kjærlighet. – Jeg ønsker at vi har fellesskap der folk kan få være, uten at det forventes at det skal gjøres så mye bestandig. Selv om jeg ser at det er en utfordring, kanskje særlig i små fellesskap, sier hun. Frikirken har også endret seg i løpet av årene Lauten har stått i tjeneste, mener hun. – Det er en mye større bredde i vårt kirkesamfunn i dag, blant annet større rom for forskjellige uttrykksformer og åpenhet for å ta imot impulser fra andre kirker og tradisjoner.

Bønnetjeneste

Etter et års sykmelding var hun klar til å begynne å jobbe igjen. – Siden jeg ikke orket å reise på fulltid, ble jeg spurt om å ha en bønnetjeneste. Så da ble jeg i misjonsavdelingen her hjemme, og reiste rundt i Norge og besøkte menighetene. De siste årene har hun vært en del av teamet for medarbeider- og menighetsutvikling (MMU) på Frikirketorget. Da det ble bestemt at Frikirketorget måtte nedbemanne, ble det starten på en viktig prosess for henne, som til tider også kjentes vanskelig. – Men en tydelig erfaring av at nå hadde Gud noe annet for meg, og at jeg skulle få legge ned den tjenesten jeg hadde hatt. Det gjorde at avgjørelsen om å slutte ble lett å ta, og jeg har en stor trygghet for at den avgjørelsen er riktig. Jeg har i mange år ønsket meg et sabbatsår, et år hvor jeg skal få hvile og nullstille meg. Hva som venter i fortsettelsen vet jeg ikke, men det er viktig for meg å prøve å være til stede i øyeblikket og i dagen i dag, og jeg er trygg for at Gud vil lede veien videre. Særlig i det siste har hun kjent at det har vært krevende å reise i over tjue år.

Takknemlig

– Men det har samtidig vært så mye positivt! Jeg har lyst til å rette en stor takk til menighetene som har invitert meg og tatt imot meg. Og til alle som opp igjennom årene har åpnet hjemmene sine for meg: Takk for tillit, oppmuntringer, forbønn og fellesskap. Møtene med enkeltmennesker rundt om i menighetene har vært en svært viktig faktor for at jeg har stått i denne tjenesten i så mange år, understreker hun. – Det har vært berikende og flott å få være med og stå i denne tjenesten. Gud er en Gud som overrasker. Min vei har tatt noen overraskende vendinger, og det har jeg erfart på godt og vondt. Uansett har jeg i ettertid sett at Gud har vært der og ledet meg. Jeg synes jeg har levd et spennende og rikt liv. Sidsel Lauten legger ikke skjul på at bruddet med Kinki-kirken har gått sterkt inn på henne. – Jeg opplever det som en sorg at relasjonen til Kinki-kirken er brutt, og jeg ber om at Frikirken og Kinki-kirken en dag skal møtes igjen og velsigne hverandre. Samtidig er jeg glad for at Frikirken ikke har forlatt Japan, og for tjenesten som utsendingene våre fortsatt gjør der, sier hun. – Fjorårets markering av Frikirkens 100-årige misjonsarbeid satte fokus på det viktige arbeidet som vi har fått stå i og fortsatt står i, og det ble til stor inspirasjon og økt engasjement. Jeg håper vi tar med oss dette videre, og prioriterer misjonsarbeidet vårt og oppdraget med å dele evangeliet med dem som enda ikke har hørt det.