Det eneste som samtidig krever særlig internt fokus, er vern om lære og liv. I en tid med stadig økende læremessig og etisk forvirring som også slår inn i Frikirken, er aktivt vern om lære og liv helt nødvendig for å bli bevart som en sann kirke også for kommende generasjoner.
Synoden 2017 sto på mange måter i misjonens tegn, og det var løfterikt og fint. Frikirken vil virkelig misjon! Jfr. bl.a. saken om Mål for Frikirken 2018-20123.
Men i siste sak; styring og ledelse i lokalmenigheten, ble det vedtatt enda en gang å rette oppmerksomheten innover på nok en ressurskrevende utredning og prosess om intern organisering. Dette har vært en gjenganger i kirkesamfunnet siden 1980-tallet og har gjennom årene krevd altfor mye oppmerksomhet og ressurser uten særlig nytte. Frikirken har faktisk hele tiden hatt en meget god, enkel og bibelsk organisering av arbeidet i lokalmenigheten; basert på eldsteråd, diakonat og menighetsmøte. Men drivkraften bak all endringsiveren fram til 2005 var særlig at kvinner ikke kunne være eldste. Dermed var både eldsteråd, presbyterium og synode stengt for dem. Dette ble imidlertid løst med vedtaket i 2005 om ordinasjon av kvinner. På veien til dette vedtaket ble synoden gjort om fra kirkesamfunnets «eldsteråd» med bare ordinerte til kirkesamfunnets «menighetsmøte» også med ikke-ordinerte deltakere. Men med det ble deltakelsen mindre forpliktende og kontinuerlig enn før. Ordinerte har tross alt gitt sitt livs ordinasjonsløfte for Gud og menighet. Og synodemøtet blir mer kompetent til å fatte kirkesamfunnets beslutninger når flere deltakere har erfaring fra gjentatte ganger tidligere. Med dagens ordning blir nok langt flere første- og eneste-gangs deltakere. Derfor burde egentlig synoden igjen bli et eldsteorgan for forpliktelsens og kontinuitetens skyld. Men i stedet skal vi nå arbeide med forslag om nye organer for styring og ledelse i lokalmenigheten. Faren er at vi får flere styringsorganer med mindre kontinuitet og forpliktelse, der også. Men menighetsledelse er spesielt og vesensforskjellig fra sekulær ledelse, og dagens ordning ivaretar det.
Vil ikke den gode, enkle og bibelske ledelses-strukturen i lokalmenigheten fortsatt egne seg best, egentlig? Den har stått sin prøve over lang tid og vil væreviktig for styring og ledelse av menigheten også i framtiden, særlig teologisk. Og den skulle frigjøre oss til mer fokus og innsats mot de tre hovedmålene synoden 2017 vedtok; å leve med Jesus i hverdagen, formidle Jesus til nye generasjoner og vinne nye mennesker for Jesus.
Det eneste som samtidig krever særlig internt fokus, er vern om lære og liv. I en tid med stadig økende læremessig og etisk forvirring som også slår inn i Frikirken, er aktivt vern om lære og liv helt nødvendig for å bli bevart som en sann kirke også for kommende generasjoner. Men er vi villige til å underordne oss Bibelens klare ord? I jubileumsåret 500 år etter den lutherske reformasjonen, ville ikke synoden for vår lutherske kirke vedta at «Det teologiske grunnlaget sikres gjennom en revitalisering av arven etter Luther.» Det ble foreslått som et tillegg til vedtaket om mål for Frikirken 2018-2023, men fikk ikke flertall. Jeg håper i det lengste at det var et arbeidsuhell, og at det nye synodestyret nå tar tak for å revitalisere vern om lære og liv. Det gjelder både teologi og praksis, sentralt og lokalt. Vi står og faller med det som sann kirke allerede nå i årene som kommer.
Bjørn Helland
Pensjonert eldste
Trondheim