Denne historien begynner på cirka 2400 meter over havet, i verdens femte høyest liggende hovedstad. Etter to dager med historie, kultur og møter med seminaret til Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus, reiste vi vestover, skriver Jarle Skullerud.
Hvem «vi» var? Jo, det var en eldre professor i medisin fra Vennesla/Etiopia, en generalsekretær fra Norges eldste misjonsorganisasjon, et tysk ektepar som har tilbragt det meste av livet på Hamarøy og i Afrika, deres svigersønn fra Madagaskar, en etiopisk teologistudent fra Gumusfolket, en etiopisk sjåfør fra Oromofolket, en etiopisk ungdomsarbeider og meg selv.
Det tok oss tolv timer inkludert et par spisepauser, å komme frem til Boji, der NMS har en eiendom. Middagspausen hadde vi i Nekemte, og mens de andre spiste, konsentrerte jeg meg om det motsatte. Men la meg skynde meg videre i historien herfra.
Synodekontoret for "Western Synod" ligger i Boji. Her fikk vi møte leder for «womens development program», som drives i seks av synodene til Mekane Yesus. Hun tok oss med for å møte ei av kvinnegruppene i "Western Synod", der vi fikk høre vitnesbyrd om økt selvtillit, endring av livsstil og karakter, og en fornyet fellesskapsfølelse. Kvinnene leder selv arbeidet. Før lunsj på synodekontoret «måtte» vi drikke kaffe i kirka der vi møtte kvinnene. Da vi hadde takket ja til en rask kopp etiopisk kaffe, kom de med injera og watt. Derfra gikk turen videre til synodekontorets lunsj, som bestod av injera og watt - og brus.
Nå fortsetter turen nedover, bokstavelig talt. Vi skal ned til Blånildalen, Gumuzfolket og varmen. Målet er Kamashi, og høydemeter over havet synker samtidig som varmegradene stiger. Sikten er varierende på grunn av støvet fra veien og røyken fra brannene i dalen. Vi slipper raskt gjennom kontrollposten på grensa mellom Oromia og Beni-Shangul, og fortsetter til ungdomssenteret i Kamashi. Her er ungdommer fra byen i full gang med volleyballtrening foran den store kampen mot ungdommer fra nabolandsbyen neste morgen. Mye av spenningen denne gangen, handler om tilskuerne som kommer helt fra Norge for å heie.
Mye skal skje før det blir volleyballkamp. Etter en introduksjon av helsearbeidet i dalen, reiser vi for å møte ei av kvinnene som er ambassadør for programmet for å få kvinner til å føde på fødestua. Dessverre er det fortsatt mange kvinner som får store skader i forbindelse med fødselen. Tradisjonen tro, går kvinnene ut i skogen for å føde alene. Takket være prosjektet med ambassadører, og byggingen av venterom på flere helsestasjoner, velger flere og flere dette tilbudet. Ambassadøren bodde i ei flott jordhytte, sammen med sin mann og fire barn. Vi ble godt mottatt i hovedrommet. Gulv, vegger og tak var av en jordblanding utenpå et reisverk av tre. På veggen hang en flott ryggsekk og et par fotballsko. Det var det eneste jeg kunne kjenne igjen fra livet i Norge.
På helsesenteret fikk vi se de enkle, men veldig viktige venterommene, der gravide kunne komme å bo gratis den siste tiden før fødsel. Vi fikk også se en av fødestuene, og jeg må innrømme at de enkle forholdene, kombinert med rot og manglende renslighet gjorde sterkt inntrykk. Særlig med tanke på at dette var et stort fremskritt i forhold til hvordan det har vært i denne dalen.
Gumuzfolket skulle vise seg å være et gjestfritt og vennlig folk, men dessverre bærer de på et dårlig selvbilde. De oppfører seg svært underdanig, spesielt i møte med Oromoene fra høylandet, noe Oromoene vet å utnytte. Gumuzene blir drevet stadig lenger ned i dalen. Men mye takket være misjonsorganisasjonene, er det i ferd med å skje en endring. Misjonen hjelper Gumuzene til å vinne tilbake selvrespekten, troen på fremtiden og sine egne tradisjoner. Ivaretakelse og aktiv bruk av deres eget språk har også vært svært viktig i dette arbeidet. Jeg kjente på stor glede over arbeidet NMS gjør og som Frikirken har gjort i dette området, og jeg møtte flere som fortalte at dette har hatt avgjørende betydning for situasjonen i dalen.
På kvelden møtte vi lokale ledere for å samtale om opprettelse av en egen synode for dalen, oversettelsesarbeid av Bibel og liturgi til gumuz, ungdomsarbeidet og helsearbeidet i dalen, og strategi for fremtiden. Nasjonale og lokale medarbeidere gjør en svært god jobb, og det var både lærerikt og utfordrende å lytte til deres planer. I pausen ble det selvfølgelig servert injera og watt, og brus.
Kaffen jeg drakk på en av de lokale kaffestedene tidlig om morgenen, var upåklagelig, selv for en kaffenerd som meg. Serveringsstedet fikk litt ekstra publisitet denne morgenen, takket være to hvite menn med fotokameraer, som valgte nettopp dette stedet for å dekke sitt behov for kaffe og ønsket om å bli litt bedre kjent med den lokale kulturen.
Etter formiddagens volleyballkamp i nærmere 40 grader, begynte klatringen oppover til høylandet igjen. De to opprinnelig hvite bilene ble stadig rødere av støvet fra den jernrike jorda som virvlet opp fra veiene. På veien tilbake til Nekemte, stoppet vi ved et vestlig utseende hus, under et stort papayatre. Her bodde flere av Frikirkens misjonærer gjennom flere år. Nå ser det ganske slitt og forlatt ut, men brukes som menighetshus for området.
På hotellet i Nekemte var det bryllupsfest. Generalsekretæren og undertegnede holdt ut lenge nok til at vi fikk smake bryllupsdesserten, tiramisu, men den smakte langt fra den italienske retten vi kjenner. Dermed var det på tide å ta kvelden, slik at vi kunne være klare til å reise til Gudstjeneste og kirkeinnvielse i Anger Meti kl. 06 søndag morgen. Endelig skulle jeg få se bygget som ble bygget med penger fra salget av Frikirkens eiendom på Holtet.
Det skulle raskt vise seg at vi ikke hadde sett de verste veiene ennå. Støvskyene fra møtene biler, eller biler vi tok igjen, gjorde det nesten helt umulig å se noe som helst. Og etter hvert så veien mer ut som en nypløyd åker, enn et sted for bilkjøring. Turen tok 90 minutter, og strekningen var på ca 45 km, noe som skulle gi en snittfart på 15 km/t.
Gudstjenesten skulle begynne kl. 08 denne morgenen, og da vi ankom var det stor aktivitet bak kirka, eller på kjøkkenet som vi ville sagt i Norge. Her ble det tilberedt mat for mange mennesker, men det var nesten ingen å se. Da klokka nærmet seg 09, ble vi servert frokost. Injera og watt - og brus. Og deretter kaffe.
Så begynte det å skje ting. Toalettpapir ble dandert rundt ei snor som var bundet opp foran inngangen til kirka. Plastikkblomster ble satt frem og koret begynte å samle seg bak kirka mens folk kom ruslende fra alle kanter. Innen klokka var 10 var det mer mennesker enn kirka kunne romme, og Gudstjenesten begynte med prosesjon, korsang og dans. Etter at toalettpapirsnora var klippet og kirka var offisielt åpnet, danset vi inn (når sant skal sies var det noen av oss som gikk mer enn vi danset) og fortsatte Gudstjenesten. Den fantastiske gumuzsangen fylte kirka og hele menigheten danset og gledet seg. Festgudstjeneste fikk en helt ny betydning, og jeg vil heretter gå med stor forventning til samlinger som annonseres som festgudstjenester.
På grunn av den politiske situasjonen i Etiopia, og varsler om opptøyer langs veiene i Oromia de kommende dagene, måtte vi reise mot Addis allerede kl. 12, men festen fortsatte mens vi satte oss i bilene og tok fatt på en åtte timers kjøretur.
Tilbake i Addis er det vanskelig å sove etter alle inntrykkene de siste døgnene. Den store forskjellen fra Norge oppleves nesten uvirkelig, og gråten presser på når jeg tenker på alle de flotte menneskene jeg har møtt de siste dagene. Mennesker med de samme evner og anlegg som oss i Norge, men uten de nødvendige ressurser til å utvikle dem, og virkeliggjøre deres drømmer.
Noen påstår at misjon ødelegger den lokale kulturen, men jeg er igjen blitt overbevist om at evangeliet gir liv og setter mennesker i frihet. I denne dalen har jeg møtt en hel folkegruppe som tror de er dårligere mennesker enn andre, men flere og flere ser både seg selv og andre med et nytt blikk, nettopp gjennom evangeliet. For i evangeliets lys viskes alle skiller ut.