-Heidi Garvik har startet den offentlige (i alle fall den offentlige i media) samtalen om Frikirkens arbeid i LHBT-spørsmålet. Det ønsker jeg å anerkjenne, skriver Eirik Austeng. -Vi har et fungerende demokrati der de som blir valgt inn i ulike organer av synoden er de som leder og veileder Frikirken, det være seg de som blir valgt til valgkomiteen, synoderådet og eller synodestyret. Disse er legitimt valgt, og kan utøve sitt mandat i tråd med Frikirkens teologi og målplan, skriver Austeng.
(Les debattsakene under fanen "debatt" på denne siden.)
Heidi Garvik har startet den offentlige (i alle fall den offentlige i media) samtalen om Frikirkens arbeid i LHBT-spørsmålet. Det ønsker jeg å anerkjenne. Bare mens jeg sitter her og skriver disse ordene, kjenner jeg på nervøsitet for å engasjere meg i samtalen. Det er aldri lett, og jeg syntes heller ikke det er spesielt gøy, å delta i offentlig ordskifte. For dét anerkjenner jeg Heidi sine ord og initiativ. Når det er sagt er det flere ting jeg ønsker å svare på ved Heidis siste innlegg på Budbæreren sin nettside.
Heidi sier at synoden var i ferd med å «ha en avstemming styrt av dette ene kriteriet (les: kandidatenes syn på samliv), uten sideblikk til våre faktiske vedtatte mål om mangfold». Hun argumenterer for denne påstanden ved å vise til frikirkens mål om mangfold og representasjon i ulike organer. Hun kritiserer også valgkomiteens representasjon og presentasjon av kandidater og konkluderer med at man har et valgteknisk system som vil forsterke den skjeve representasjonen i Frikirkens valgte organer. Det er flere ting her jeg reagerer på:
Mye av grunnlaget for denne kritikken ligger i valg av kandidater og presentasjon av kandidatene. Jeg syntes Heidi i sitt innlegg ilegger valgkomiteen meninger og motiver som det ikke finnes grunnlag for å mene. Valgkomiteens leder Øivind Augland presenterte hva komiteen hadde sett etter i sin jakt på kandidater. Det var lite der som kan forsvare Heidis tolkning av komiteen arbeid. Han sa blant annet at valgkomiteen ikke skal funger som et tilsynsorgan. Det virker som om Heidi tolker valgkomiteens arbeid i aller verste mening. Er det faktisk slik at komiteen har søkt å trenere Frikirkens arbeid for mangfoldig (kjønn, alder og geografi) representasjon i sine organer? Eller kan det være at komiteen rett og slett ikke har lyktes med å finne kandidater som vil stille til valg? Jeg er en av de under 40 år (såkalt unge leder) som ble spurt om å stille til valg. Jeg takket nei av ulike årsaker. Jeg vet ikke hvem andre som har blitt spurt, men jeg syntes vi skal være forsiktige med å ilegge komiteen motiver de tilsynelatende ikke har hatt i sitt arbeid. Et bedre spørsmål å stille ville vært: hva er grunnen til at forespurte kandidater sier nei? Det ville ledet til en mer spennende og rettferdig analyse av arbeidet som gjøres med å finne kandidater til ulike organer. Dette håper jeg er noe av arbeidet arbeidsgruppen som skal jobbe med dette, vil utforske.
Når det kommer til presentasjon av kandidatene, kan ikke jeg se at det er valgkomiteens ansvar å sørge for presentasjonen. Er det da valgkomiteens arbeid å presentere kandidatene? Eller bør ansvaret plasseres et annet sted? Vi var flere som dagen i forkant av synoden etterspurte en presentasjon av kandidatene til synoderådet, slik kandidatene til synodestyret hadde blitt presentert. Med dette oppfordrer jeg hovedkontoret til å plukke opp den ballen til neste synode, og sørge for lignende presentasjon av synoderådets kandidater.
Dermed har vi ikke et valgteknisk ødelagt system, slik Heidi påstår. Vi har et fungerende demokrati der de som blir valgt inn i ulike organer av synoden er de som leder og veileder Frikirken, det være seg de som blir valgt til valgkomiteen, synoderådet og eller synodestyret. Disse er legitimt valgt, og kan utøve sitt mandat i tråd med Frikirkens teologi og målplan. Synoden viste også at dette demokratiet fungerer i praksis. Det ble stilt flere benkeforslag. Noen ble valgt inn. Andre ikke. Synodestyrets valg om å legge ned Budbæreren ble endret. Er det ikke nettopp dette synoden er til for? Både å velge blant kandidater valgkomiteen har funnet, og eventuelt finne sine egne kandidater dersom man ikke er fornøyd. Det valgtekniske systemet er ikke ødelagt. Det fungerer, fordi Frikirkens demokrati blir ivaretatt av synoden.
Videre er jeg usikker på om det er så feil å presentere kandidatene syn på samliv, som Heidi vil ha det til å være. Jeg kjenner meg igjen i det Heidi skriver, hvis jeg forstår henne rett, i at dette spørsmålet har blitt vår tids lakmustest. Jeg mener det er en svakhet dersom det kun er dette spørsmålet som utgjør lakmustesten, for lakmustesten burde strengt talt vært hele vår kirkes teologi, som vi forplikter oss på som medlemmer med stemmerett og i ordinasjonsløftene vi som eldste og pastorer gir (jmf Frikirkens ordning). Dette er lakmustesten. Strengt talt burde det holdt med avklaringssamtalene som finner sted ved ordinasjon, men det viser seg at det ikke er nok. Pastorer endrer og utvikler seg, også sin teologi. Derfor bør, og kan, ikke valgkomiteen finne kandidater som bryter med hverken ordning eller Frikirkens teologi.
Da vil det være naturlig å spørre hvordan endring av teologi i en kirkesamfunn kan skje? Jo, initiativ til endring må skje gjennom valgte innspill fra de ulike menigheters menighetsmøte. Derfra kan det komme innspill, som igjen sendes til vurdering i synoden. Det er ikke opp til valgkomiteen å finne kandidater som skal lede an i endring. Det er heller ikke slik at valgkomiteen skal finne kandidater med et mangfold av teologi. Hadde man gjort det, ville man indirekte lagt opp til at sentrale organer bryter sin egen ordning, sitt ordinasjonsløfte og sin forpliktelse som medlem. Kandidater til sentrale organer må være forpliktet på gjeldende teologisk plattform. Noe annet vil være så slå beina under Frikirkens teologi, og Frikirkens demokratiske modell.
Eirik Austeng
Pastor Hamar Frikirke