1.juledag leser vi i Johannesprologen om lyset som kom i mørket, om han som kom til oss, men vi ønsket ham ikke velkommen. Mørket kjempet mot lyset.
Tidligere i høst ble jeg invitert av Redd Barna i Kristiansand til en spesialvisning av dokumentaren ”De andre”, der filmskaperen Margreth Olin var med. Det ble en rystende filmopplevelse om barn som ikke er velkomne i Norge. De er asylsøkere, og livet er satt på vent til de er 18 år, da blir de sendt ut av landet igjen.
Film-magasinet skriver ” Vi blir kjent med fire gutter som forteller sin historie og om hvordan det er å føle seg uønsket og hjelpesløs i både sitt eget land og i det landet de så gjerne vil starte et bedre liv. Vi møter 18 år gamle Goli som nettopp har blitt sendt ut av Norge, og følger hans reise når han igjen vil komme seg vekk fra sitt fødeland, Kurdistan. Brødrene Husein og Hassan venter på å få oppholdstillatelse, og sliter samtidig med Huseins helsetilstand – han ble fysisk lam av frykt da de først fikk avslag. Filmen forteller også om Khalid fra Afghanistan når han med atten lys på kaka får beskjed om hvor veien går videre. For guttene er 18-års dagen et tegn på at døden kan være rett rundt hjørnet.”
Jeg sitter som nemdmedlem i UNE, og kjenner etter hvert godt til utlendingsloven. Der står det i § 38: ” I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn..”
Norge ønsker ikke disse barna velkommen, de blir sendt ut av landet når de er juridisk voksne, den dagen de fyller 18 år. Men pga § 38 blir de ikke sendt ut så lenge de er barn. Men de setter livet på vent, og frykter den dagen de blir 18 år. Er det barnas beste? Norge bryter sin egen lov. Utledningsmyndighetene bruker loven som også sier i § 38” Ved vurderingen av om tillatelse skal gis, kan det legges vekt på innvandringsregulerende hensyn”
Men det står ”kan legges vekt på” når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, mens det ”skal ta hensyn til barnas beste”.
Jeg skammer meg over norsk asylpolitikk ovenfor disse barna. De er ikke velkomne i Norge, og det er på kanten til psykisk tortur ovenfor barn, når de må sitte på et asylmottak og vente på 18 årsdagen. Den dagen blir de hentet av politiet, og sendt tilbake til en mildt sagt usikker framtid. Noen av disse barna kaller 18 årsdagen sin dødsdag. Er det barnas beste? Er ikke barnas beste en trygg oppvekst uten sterk uro for framtiden?
Vi venter i advent på Lyset, Livet, Barnet som skal komme og gi oss framtid med håp. Dette barnet sa selv til oss da han var voksen ”La de små barn komme til meg, hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til”
Men noen barn som sitter på asylmottak i Norge venter på Mørket, Døden og de Voksne som skal hente dem og sende dem tilbake til krig og framtid med håpløshet.
Mitt adventsønske for alle i Frikirken, er at dere går og ser dokumentaren ”De andre”.
Espen Schiager Topland
(red merk: Vi gjør oppmerksom på at saken har stått på trykk en tidligere advent".