Frikirken kommer om i år med et nytt papirmagasin. – Det er viktig at redaktøren er uavhengig av Frikirkens ledelse, sier eks-redaktør i Budbæreren, Per Eriksen. Frikirkepastoren vil ikke at kirkesamfunnets magasinet skal være et redskap for kirkeledelsen, men drives på abonnentenes premisser.
Per Eriksen var tidligere redaktør i Den Evangelisk Lutherske Frikirkes hovedorgan, Budbæreren. Han er blant dem som har savnet papirutgaven av bladet etter at den ble lagt ned for to år siden. Når Frikirken snart skal gi ut et nytt magasin på papir, legger han stor vekt på at bladet redigeres uavhengig av ledelsens føringer.
Nå er det imidlertid klart at det er Frikirkens kommunikasjonsleder, som var redaktør av Budbæreren, som også blir redaktør for det nye magasinet.
Eks-redaktør Eriksen har før kritisert Frikirkens ledelse for å gjøre kirkesamfunnet toppstyrt. Han knytter kritikken til nedleggelsen av Budbæreren på papir og legger vekt på at redaktøren for det nye magasinet som kommer før sommeren, blir styrt etter presseetiske regler. Han viser til Redaktørplakaten som legger stor vekt på redaktørens uavhengighet.
– Hvor viktig er det at kirkesamfunnets organ redigeres etter Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten?
– Det er kjempeviktig. Det har vært viktig også tradisjonelt at redaktøren for Budbæreren har redigert bladet etter disse plakatene. Det er viktig at redaktøren er uavhengig av Frikirkens ledelse, sier Eriksen til Kristelig Pressekontor.
– Overstyrt
I november 2019 – da vedtaket om å nedlegge Budbæreren på papir ble kjent – sa Eriksen til Vårt Land at Frikirken mer og mer var blitt en overstyrt organisasjon på bekostning av menigheter og medlemmer.
– Da jeg var redaktør, var vi opptatt av at Budbæreren var abonnentenes blad, ikke ledelsens. Vi skilte veldig tydelig mellom kirkesamfunnets ledelse og redaktør. I de siste årene har informasjonsleder i Frikirken vært ansvarlig redaktør. Det er en rolleblanding, sa Eriksen til avisa.
Reaksjon
5. juni i fjor la synodemøtet – Den Evangelisk Lutherske Frikirkes «generalforsamling» – inn en klar bestilling til kirkesamfunnets sentrale ledelse om å: «...iverksette arbeidet med et nytt Frikirkens magasin i papirformat med en uavhengig redaktør, med ambisjon om at første utgave kommer innen sommeren 2022».
Dette skjedde etter at synodestyret i oktober 2019 vedtok at det da 136 år gamle hovedorganet Budbæreren, ikke lenger skulle utgis på papir. Det ble gjennomført året etter.
Videre vedtok synodestyret at «Frikirkens informasjons- og kommunikasjonsarbeid skal være et verktøy for synodens og hovedkontorets ledelse». Synodemøtets vedtak om nytt magasin ses av mange som en reaksjon på synodestyrets avgjørelse om å nedlegge Budbæreren på papir. Ulike kilder uttrykker misnøye både med nedleggelsen, måten det skjedde på og synodestyrets formulering om hva budbareren.no skal være.
Arbeidet med magasinet er nå kommet langt, og den første utgaven er ventet å komme til sommeren.
Dobbeltrolle
Anne-Kristine B. Wiecek er i dag «leder for administrasjon, kommunikasjon og service (AKS)». Hun er også redaktør for budbareren.no. Dette nettstedet vil endre navn når det nye magasinet kommer. I januar gikk det ut en intern «pressemelding» til Frikirkens menigheter der det framgår at Wiecek blir redaktør også for det nye magasinet. KPK får bekreftet dette hos synodeformann Jarle Skullerud.
– Hvordan harmonerer det med synodemøtets vedtak om at redaktøren skal være uavhengig at kommunikasjonslederen får den nye redaktørstillingen? Kan redaktøren være uavhengig med sin nære tilknytning til synodestyret?
– Dette er samme kombinasjon som hun har hatt som kommunikasjonsleder og redaktør av Budbæreren. Jeg har ikke oppfattet at det er dette som har vært kritisert gjennom vedtaket om å utgi et nytt magasin. Wiecek vil som redaktør for det nye bladet få samme rolle som hun hadde. Derfor har vi oppfylt vedtaket, mener Skullerud.
– Ikke informasjonsblad
Gudmund Noddeland Myhren var en av dem som sto bak forslaget om et nytt magasin under fjorårets synodemøte. Han sier:
– Budbæreren har etter min oppfatning tidligere fulgt vanlig presseskikk og vært medlem av de relevante presseorganisasjonene. Det viktigste for oss som kom med forslaget, er at det nye magasinet skal være et journalistisk produkt og ikke bare et informasjonsorgan for Frikirkas ledelse. For min del handler det mest om at redaktøren ikke skal drive med informasjonsarbeid, men journalistikk.
– Men blir det ikke rolleblanding når redaktøren allerede er kommunikasjonsleder og dermed en del av Frikirkens sentrale ledelse?
– Ideelt sett skjønner jeg at redaktørstillingen burde vært fristilt, men det blir den samme rollen som de tidligere redaktørene Geir Øystein Andersen og Per Eriksen har hatt. De har greid å balansere det forholdsvis greit, mener Noddeland Myhren.
Geir Øystein Andersen var redaktør for Budbæreren i et par år. Han mener det kan være på sin plass å diskutere om redaktøren i det nye magasinet bør ha flere hatter samtidig.
– Det er en grei diskusjon å ta uten at det er grunn til å lage religion av det, sier han.
Andersen ser vedtaket om et nytt magasin som en form for reaksjon fra menighetene på nedleggelsen. Han tror savnet av en papiravis har vært der, men at få har tenkt prinsipielt omkring det presseetiske og journalistiske knyttet til punktet om uavhengig redaktør.
Eriksen sier følgende om hvorvidt vedtaket om uavhengig redaktør nå følges opp:
– Det er et definisjonsspørsmål og en mulig problemstilling. Jeg vil ikke si så mye mer enn dette.
Synodeformann Jarle Skullerud kommenterer Eriksens ulike utsagn slik i en e-post: «Jeg registrerer at Per Eriksen gjentar det som var temaet før og under synodemøtet i juni i fjor. Synodens vedtak fremskyndet arbeidet med et nytt magasin. Nå håper jeg at vi får anledning til å lansere det nye magasinet, og gi ut noen eksemplarer, før man feller en dom. Magasinet skal ha en uavhengig redaktør, og pr nå vil den stillingen kombineres med annen stilling på hovedkontoret. Jeg er trygg på at redaktøren vil utøve sin selvstendighet på en god måte, slik hun i dag gjør på debattsidene.»
Etterlyser lekfolkets perspektiv i Frikirken
Frikirkepastor Per Eriksen vil ikke at kirkesamfunnets hovedorgan skal være et redskap for kirkeledelsen, men drives på abonnentenes premisser.
Eriksen var før redaktør for Budbæreren, som siden 1883 har vært organ for Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Nå forberedes et helt nytt papirmagasin i kirkesamfunnet, og Eriksen etterlyser en tenkning der publikasjonen ses i sammenheng med hvordan man tenker kirke.
Synodestyret vedtok i 2019 at «Frikirkens informasjons- og kommunikasjonsarbeid skal være et verktøy for synodens og hovedkontorets ledelse». Det skurrer i Eriksens ører. Han vil ikke at det nye bladet skal være ledelsens organ, men drives på abonnentenes og kirkemedlemmenes premisser.
Savner kirketenkning
– Jeg har en viss følelse av at vi har en ledelse i Frikirken som ser dette mer som et spørsmål om hvordan informasjonen skal gå fra ledelsen og nedover i stedet for på tvers, sier han til Kristelig Pressekontor og framholder at det siste alternativet er best egnet til å binde fellesskapet av 82 lokale frikirkemenigheter sammen.
– Uten en slik tenkning mister vi noe vesentlig av det som ligger i Frikirkens ryggmarg og DNA, nemlig at det myndige lekfolk er det store tyngdepunktet, ikke at kirkesamfunnet skal være så ledelsesdrevet. Jeg ønsker at bladet skal være organ for en løpende samtale og debatt. Da Budbæreren på papir ble lagt ned i 2020, mistet vi derfor noe veldig viktig. Jeg tror ikke helt at ledelsen har denne forståelsen, sier Eriksen.
– Brå nedleggelse
Nedleggelsen av Budbærerens fysiske utgave fant sted gjennom et vedtak i synodestyret høsten 2019 med økt vekt på det digitale. Da den trykte utgaven forsvant, sto bare nettutgaven igjen, noe ikke alle var like fornøyd med. Eks-redaktør Eriksen, som nå er pastor i Fredrikstad Frikirke, savner papirutgaven. På synodemøtet i fjor ble det vedtatt at det igjen skal utgis en trykt publikasjon. Eriksen støttet dette uten å være forslagsstiller.
– Budbæreren ble lagt ned veldig brått. Det skjedde midt i en abonnementsperiode, og det var i og for seg ingen prosess i kirkesamfunnet før det skjedde, sier Eriksen som synes det skurrer at det trykte organet som hadde eksistert i 137 år, forsvant på en slik måte.
– Det var en dramatisk endring, og avgjørelsen ble tatt uten at man hadde noe alternativ klart for hva man ville gjøre i stedet, sier Eriksen.
– Mistet viktig arena
Høsten 2019 sa Eriksen til avisa Vårt Land at Frikirken hadde mistet en viktig arena for diskusjon, ikke minst opp mot debatten om synet på samliv som nå kommer for fullt.
– Det kommer opp store og viktige spørsmål på synodemøtene framover. Da er det nyttig om man kan føre en samtale fortløpende så man ikke kommer så abrupt inn i synodemøtet og må ta stilling til noe man ikke har snakket ordentlig om i forkant, sier han og medgir at slike debatter godt kan foregå på nettet også, men ser ikke at det fungerer på samme måte.
– Realiteten er at færre forholder seg til nettdebatten. Mange er ikke orientert mot nettet, så vi mister mange debattdeltakere. Det har litt med generasjoner å gjøre, men ting må opparbeides over lengre tid for at de skal virke ordentlig. Hadde man introdusert en nettside over et par år, uten å legge ned bladet, hadde vi kanskje vært i en annen situasjon nå.
Eriksen møter mange som mener det samme og som savner å få Budbæreren i posten.
– Bladet nådde i liten grad yngre generasjoner, så noe måtte utvilsomt gjøres. Men det som er på nett i dag, er ikke tilstrekkelig. Jeg tror vi trenger et blad på papir. Man får et annet forhold til et magasin som kommer inn i huset enn til en nettside man må oppsøke.
– Hvilke debatter ble borte med Budbæreren på papir?
– En av dem handler om hvorvidt tyngdepunktet i Frikirken skal ligge i synodestyret eller i menighetene. Vi trenger også å diskutere tilsynsmennenes rolle, spørsmålet om likekjønnet samliv og flere andre omfattende saker. Dette er debatter det er viktig å føre ordentlig, sier Eriksen som ser at mye av det løpende ordskiftet nå finner sted andre steder enn på kirkesamfunnets egne arenaer, som i den kristne dagspressen.
– Dette er uheldig. Debatten burde naturlig kunne holdes i våre interne organer, sier han.
– Over storhetstiden
Eriksen innser at organisasjonsblader på papir ikke treffer like godt som før.
– Trykte blader har overlevd sin storhetstid. Dette er krevende for alle trossamfunn og organisasjoner. Utfordringen er å ivareta noe av det som har vært disse bladenes funksjon. Det må skje gjennom en ordentlig prosess.
– Hva slags magasin ser du for deg at Frikirken bør komme med?
– Hadde jeg sittet der som den som skulle lage dette, hadde jeg tenkt meg fem-seks nummer i året og muligens at man forsøkte å distribuere bladet til så mange som mulig.
– Tenker du da på et medlemsblad?
– Ja, og med en redaktør i en uavhengig stilling. Det bør være gode reportasjer fra lokalmiljøene sammen med en løpende samtale og aktuell debatt. Det bør gå an å lage et godt magasin, mener Eriksen.
Redaktør Anne-Kristine B. Wiecek sier seg enig i at synodestyrets vedtak i 2019 var uheldig.
– Men nå ser vi framover mot magasinet som skal komme, sier hun i et tilsvar.
Når det gjelder utgivelsestakten sier hun: – Styret har som utgiver gjort vedtak om tre utgaver i året. Var det opp til meg, kunne vi gjerne ha fem-seks, men som alle Fagpresseblad, må også vi forholde oss til utgiver. (KPK)