namsos-frikirke2
Det nye eldsterådet i Namsos Frikirke, bestående av, fra venstre: Gjermund Aglen, Knut Osnes, Bjørn Roger Stien, Kjell Hestmo og Rufus Pessimaqoi. (Foto: Rita Aglen).

To nye eldste i Namsos Frikirke

Søndag 14. januar var en festdag i Namsos Frikirke, da Rufus Pessimaqoi (40) og Gjermund Aglen (38) ble innsatt til eldstetjeneste.

Namsos Frikirke har de siste årene opplevd en jevn vekst i menigheten, og det er veldig gledelig og oppmuntrende. Men med vekst kreves mer arbeid og større ansvar av lederskapet, og etter at én eldste gikk av med pensjon for ett år siden og en annen flyttet til Sørlandet i fjor sommer, var det behov for å se etter og be over nye kandidater som kunne utfylle de tre gjenværende. Etter råd fra menighetsfolk og samtaler med aktuelle kandidater, ble det rett før jul klart for menigheten å kalle to stykker til denne tjenesten; Rufus Pessimaqoi (40) og Gjermund Aglen (38).

En gledens dag

Den 14. januar var det altså klart for ordinasjon og innsettelse. Både Rufus og Gjermund har sett frem til og gledet seg til denne dagen, og uttrykte under takketalene takknemlighet og ydmykhet over å bli gitt tilliten til en slik oppgave i menigheten. Rufus, som til daglig jobber som renholder i ISS, kommer opprinnelig fra Sierra Leone, men har bodd i Norge siden 2005, stiftet familie og vært en del av menigheten siden 2012. Han er en stor oppmuntrer og gledesspreder, og gleder seg til å ta fatt på oppgavene som venter ham som eldste. Gjermund er oppvokst i menigheten, driver gårdsbruk på Otterøya og har de siste årene hatt en forkynneroppgave og undervist både på Alphakurs og KveldsBibelskole i menigheten.

Både tjener og leder

Å være en eldste krever mye. Dette snakket pastor Bjørn Roger Stien om i ordinasjonstalen sin. Man må både tjene og rettlede i utfordrende situasjoner som kan oppstå. Bjørn Roger poengterte også viktigheten av at menigheten tar godt vare på det nye lederskapet og ber for dem. For dem som blir betrodd mye, forventes det mye av. Menigheten har som nevnt opplevd vekst, både i medlemstall og nye som kommer innom på gudstjenestene. Unge, gamle og barnefamilier finner veien til frikirka der de skal bli tatt imot som de er, og med den bagasjen de har. Alle med hver sin historie. Det er nok ikke bare i Namsos det merkes at ensomheten, nøden og lengselen etter et fellesskap, tilhørighet og en dypere mening med livet øker. Da må man være rede til å møte behovene. Med et stødig og tjenervillig eldsteråd, ser Namsos Frikirke med forventning til tiden framover og gleder seg til det som kommer.