Vi måtte feire en gang til, og det ble kor og orkester, masse kaker og bløtkaker, slips og finkjole, skriver Anne Græsli Nordvoll, Sigvar Sandstad (bildet) og Inga Marie Pedersen i sin oppsummering av misjonsfeiringen i Levanger Frikirke.
MISJONSFEST måtte Levanger Frikirke ha, vi måtte feire misjonsjubileet en gang til. Møteleder Sigvar Sandstad fra Ytterøy holder historien varm. Den første misjonær i Frikirken, Ole A Sommernes, ble innviet til Misjonærtjeneste i Kina, på Ytterøy, august 1915. 1. Verdenskrig var i gang, og alt måtte være mer enn usikkert. Det er et hav mellom kommunikasjon- og transportmuligheter, fra nå tilbake til den tiden, da kallet brant i mange unges hjerter i Europa, en nød for de store ufrelste skarer i Kina, og de trosset alle betenkeligheter og dro. Året ble 1916, og verden var ikke blitt noe mer sikkert sted. Men misjonens Herre, hadde sin frelsesplan klar for det kinesiske folkeslag. Det hastet å få innført evangeliet før store politiske utfordringer kom til å stenge landet for mange tiår. Nå var den beleilige tid, og fra de minste kroker i landet vårt, og til de yngste barne- og ungdomshjertekroker, presset kallet på, de sa JA og reiste i tro.
Det var en stor begivenhet, skriver gamle Henrik Sandstad, Sigvars far i sin dagbok 32 år senere, da Sommernes var tilbake og hadde med seg den kinesiske frøken Lo, den første som ble døpt i deres menighet i Ankang. Som en påminnelse og ettertanke til oss i dag, var halve befolkningen på øya samlet til dette store møtet, mellom misjonsvenner og foran dem, sto der lys levende, frukten av deres gaver og bønner. Arbeidet hadde båret frukt.
Så vi måtte feire en gang til, kor og orkester, masse kaker og bløtkaker, slips og finkjole, tenkte vi passet bra. Og fest ble det. Vi hadde med oss ReJoicing, et økumenisk gospelkor og vi startet med, GO tell it on the mountain, that Jesus Christ is born! Jubelsangen og takkens toner steg under vårt nye høye kirketak. Arne Martin Pedersen og Øivind Berg trakterte pianoet, sammen med Inga Marie Pedersen på bass. Det var sterkt å høre solisten fortelle om korleder Lyder Storhaug, som så ham, unggutten i Eureka, ungdomskoret som var i Levanger Frikirke for 30 år. Det ble det viktigste vendepunkt i hans liv, og kordirigent Åse Rakel Bøhn kunne nikke til at det var rike ungdomsår.
Nå er medlemsmassen på Ytterøy sunket til fem stykker, men har tatt den nye virkelighet i eie, og meldt seg over til Levanger Frikirke, hvor de trofast støtter opp om det som foregår i dattermenigheten. Alle arrangement starter derfor kvart over hver hele time, når ferja har kommet til lands. Så stiger bønnene og lovsangen og nødropene sammen, fra den nye kirken. Kallet til offer og forbønn lyder ofte, og vi måtte med sorg konstatere, at givertjenesten i det rike velstandsNorge har krympet og misjonsbudsjetter går ned og denne sorg, måte vi legge fram for Misjonens herre i fellesskap. Og be om tilgivelse.
Foran dagens tekst fra Luk 10, om den barmhjertige samaritan hørtes Verop over byene i Galilea. Ja, det er alvorlig å lese at Jesus snakker om at ordet blir hørt, men ikke fulgt, kristen tro blir forkastet, og da handler det om å forkaste Jesus. Han snakker om å riste støvet av føttene og gå videre, når folk ikke ville høre. I dette misjonsåret har vi hatt noen glimt inn i misjonshistorien slik vi leser det i Apostlenes gjerninger og fram til i dag. Paulus skriver fra sitt besøk i Antiokia; «Det var nødvendig å forkynne Guds ord i synagogen først, sier han, til jødene. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene». Slik fikk vi del i Ordet om Jesus Kristus. Sannelig trenger vi å gjøre som Barnabas og Paulus, å legge innover det norske folks hjerter, at de må holde fast ved Guds nåde. Ellers kan det hende at lysestaken også flyttes fra vårt land, og at vi blir oppfordret til å riste støvet av våre evangelistføtter og gå videre.
Torleif Elgvin besøkte oss og hadde et flott misjonsseminar en lørdag formiddag i september, og minnet oss om at nå skjer det store vekkelser blant de arabiske folkeslag. Guds Rike strømmer fremover. Kongens bud har hast.
Pastor Anne fortalte fra sitt besøk i Budapest, i Lajos Ordass sin kirke. Han hentet mye av sin inspirasjon fra de nordiske vekkelsene rundt 1900, ordinert i 1924 og ble biskop i det helt utbombede Budapest i 1945, og var kalt av kirken, til sin død. Men de nye politiske myndigheter avsatte ham, fordi han holdt fast ved kirkens lære og nektet å gå inn for «en diakonal teologi» som passet som hånd i hanske med kommunismens og sosialismen tankegods.
En vekkerrøst skrev i et avisinnlegg, at Jesu barmhjertige gjerning, var ikke først og fremst å være solidarisk med de utstøtte. Han kom for å frelse oss fra våre synder. Han kom med olje fordi han ble knust for våre misgjerninger i Getsemane og vin, som minner om at på korset ble han såret for våre overtredelser, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred med Gud.
Ordass var med og reddet mange jøder under krigen, han var med og stiftet det Lutherske Verdens forbund i 1947, og ble visepresident i 1957, men ble nektet utreise til møtet i 1963, og hans «arvtager» som myndighetene satte i hans bispestol, Kaldy ble president i Kirkens Verdensråd. Selv satt Ordass fengslet i noen år og ble holdt i husarrest helt til sin død i 1978.
Den store kirken var ikke full som da Ordass sto på talerstolen. De mange gamle lutherske kirker i Europa står mer eller mindre tomme. Nå befinner de største lutherske kirkesamfunnene seg i Tanzania og Namibia, med mange millioner medlemmer. Det er fruktene etter misjonærene fra Tyskland og Norge, som vi ser i dag. Rikskansler Merkel sa i en tale, at det er vi som er kristne som kan stoppe avkristningen, ved at vi samles til bønn og lovsang, forkynnelse av Guds Ord og holde helligdagen og kirkelige festdager i hevd i Europa i dag, som møtes av det flerkulturelle og multireligiøse samfunn. Vi må holde fast ved talen om Guds nåde. Guds rike går bare fram ved Guds ord, ved Guds kraft og den hellige Ånds virke. Derfor var det en underlig opplevelse å være i en gudstjeneste, der en kjente seg så hjemme, tross at en ikke kunne gjenkjenne andre ord enn Jesus og Pontius Pilatus og rytmen på Fader Vår og Trosbekjennelsen. Å knele ved alterringen under nattverden, uten å forstå ett ord, da visste hjertet, at det er noe som heter en Gud, ett folk, en ånd, en dåp og en tro. Vi er ett i Jesus Kristus gjennom den verdensvide kirke, som er misjonens mål. Men misjonshistorien, fra Paulus som ble forfulgt og jaget bort fra Antiokia, er at Guds rike lever under kamp. Dette oppmuntrer oss til å være i medlidende og barmhjertige mot våre forfulgte trossøsken.
Inga Marie Pedersen, Sigvar Sandstad og Anne Græsli Nordvoll