Min kjære karismatiske mormor

Min gode, nå avdøde, mormor var en ekte karismatiker. Og det var hun stolt av. Hun elsket å sitte hjemme i stua si og høre på sine karismatiske favorittpredikanter på nærradioen. Og etterpå kunne hun fortelle med dyp innlevelse og begeistring om det hun hadde hørt, skriver ukas blogger Laila Fresjarå Foldvik.

Mormor hadde en viss strenghet og disiplin ved seg, som trolig stammet fra sin bakgrunn som bedehusdame fra Vestlandet. Hun skulle ikke ha noe TV  i huset sitt. Hun klarte seg med en reiseradio og en kassettspiller. På den spilte hun gode karismatiske taler som hun lyttet til. Igjen og igjen.

Jeg tror ikke hun hadde spesielt dårlig råd. Men hun ville ikke at noen skulle tro at hun hadde mange klær. Derfor kjøpte hun seg heller fire helt like "forklekjoler". Mørkeblå forklekjoler, med hvit, stram bluse inni. Mormor ville vise nøysomhet. Der kunne hun virke litt ulik mange av sine karismatiske helter. Som for eksempel Aril Edvardsen. Han ble jo så ofte kritisert for sine utallige fargerike dresser. Da jeg var liten var jeg veldig lei meg for at Aril Edvardsen ble kritisert for dette. Mormor var jo så glad i ham. Og da syntes jeg at jeg også måtte forsvare ham. Jeg ble derfor veldig glad da mormor leste for meg i «Troens Bevis» at alle de fargerike dressene hans var gaver. Da var det jo fint at han brukte de fine dressene, tenkte jeg. Så kunne han heller bruke flere penger til misjonen.

Min mormor og morfar ble med i den karismatiske vekkelsen omtrent fra den kom hit fra USA via Aril Edvardsen og Hans Jacob Frøen på 60-70-tallet. Eller "dennane herre fornyelsen" som de sa på sitt karakteristiske Rogalandsmål. Jeg skjønte tidlig at fornyelsen hadde snudd fullstendig opp-ned på livene deres. De var blitt "heltent" på Jesus, på en måte de aldri hadde vært før.

Jeg var ofte på besøk hos mormor. Jeg elsket det. Hos henne fikk jeg alltid frokost på senga. Et fantastisk forseggjort frokostbrett med egg og smørbrød. Etterpå satt vi ofte ute i hagen. Da tok hun fram sin gamle Singer sveivesymaskin som jeg fikk lov til å låne. Det morsomste jeg visste var å sy dukkeklær til dukkene mine med den.

Etterhvert som jeg ble litt større, fortalte jeg om hva jeg hadde opplevd siden sist. Jeg var mye på arrangementer i regi av Skolelaget. Ja, jeg dro på det meste av det som var mulig å dra på i regi av skolelaget i ungdomsskoletida. Det være seg lederskoler eller nyttårsleirer. Som regel var det noen kjekke gutter der også, som jeg måtte fortelle mormor om. Men mormor var som regel skeptisk. "E han karismatiker" var alltid spørsmålet. Jeg skjønte fort at skulle man bli "brukandes" til noe ikke engang ha den Hellige Ånd, tenkte jeg lenge. De var ihvertfall ikke åndsdøpt! Etterhvert ble jeg litt mer tilbakeholden med å fortelle mormor om guttene jeg møtte på lagsleirer. Jeg ville ikke at hun skulle bli lei seg over at jeg var sammen med mennesker som kanskje ikke var karismatikere...

Til daglig gikk jeg i statskirken som barn og ungdom. Det gjorde også mormor og morfar. Jeg tror de gikk mest på bedehuset. Men hver sommer dro de til sommerstevnet i Sarons Dal. Det var årets høydepunkt.

Det var nok litt slitsomt for meg å vokse opp i denne spenningen mellom tradisjonell, luthersk kristendom og den karismatiske vekkelsen. Til daglig vanket jeg med "ordinære" kristne. Karismatikken hørte med til ferier og enkelte weekender. Helst på "Dypere Liv-konferanser" med mormor og morfar.

Noen år senere satt jeg på et misjonsmøte i regi av Studentlaget ved Ås Landbrukshøgskole. Jeg var blitt 24 år, gift med en Ås-student og gikk på Ergoterapihøgskolen i Oslo. Denne kvelden hadde misjonsgruppa i "Laget" invitert en "jordbruksmisjonær" fra NLM. Jeg tror han het Sanna. Det ble, som jeg burde forstått, mye afrikansk jordbruk. Litt kjedelig for meg på den tiden. Etterpå var det kaffe og kaker. Under kaffen spurte en av studentene misjonæren om hvordan bøndene i Etiopia reagerte når de ba om regn og det ikke kom noe regn. Misjonær Sanna satt lenge stille og ettertenksom. Så kom det forsiktig:

"Dere skjønner, når bøndene der nede ber om regn, ja så kommer det regn." Han fortalte videre, på sin forsiktige måte hvordan de nærmest daglig opplevde at Gud svarte på bønn og gjorde mirakler. En dag han holdt en tale under et tre (helt ordinær, kjedelig tale, mener jeg han presiserte) reiste en lam mann seg fra båren sin og kunne gå. Ja, de opplevde så mye mirakler, at han nesten ble bekymret for barna sine, at de skulle bli "svermeriske".(Eller karismatiske, kanskje?)

Han forklarte videre at dette var ting han ikke kunne snakke noe særlig om i Norge. (Jeg husker ikke ordrett, men har siden forstått at NLM har vært litt ekstra skeptiske til karismatiske fenomener. Mulig det var derfor han måtte være forsiktig?)

Jeg ble ihvertfall veldig glad for denne ekstra-talen under kaffen . For nå forsto jeg endelig at "ikke-karismatikere" kunne være like "åndelige" og oppleve like mange "tegn og under" som sine karismatiske søsken. Vi var ikke så ulike likevel!

Men at min mormor opplevde en stor forskjell etter å ha blitt med i den karismatiske vekkelse er jeg sikker på. Jeg tenkte på henne idag da jeg leste om Yonggi Cho og disse andre kristenledere i Vårt Land. Og var glad mormor slapp å lese om hvordan flere av hennes store helter rotet seg bort i tull og tøys. For mormors karismatikere var ikke på den måten...