Gjennom alle mine år i arbeid for Frikirken  har jeg vært på ganske mange konferanser og møter der metoder og  strategier for  kirkevekst er blitt belyst og diskutert. Jeg tror at en del slike møter med fordel kunne ha vært avlyst. I stedet kunne deltagerne oppfordres til å bruke tiden til å være ute blant menneskene vi liker så godt å snakke om, men har et altfor travelt liv til å snakke med.

Nå er det mye snakk om M-faktoren, -  Menigheten. Ja, å bygge menighet er viktig. Men en annen M-faktor er også viktig; Mennesker. Hvordan skal mennesker som ikke har fått del i Jesu kjærlighet bli kjent med ham, om ikke de blir kjent med dem som kjenner ham, men som i alt for stor grad organiserer seg bort i kirken? Og som, når de kommer hjem, ofte forsvinner inn i en virtuell verden foran TV og internett? Om vi er ærlige, hvor mye tid kunne vi ha omprioritert til å bygge relasjoner med naboer, kolleger og andre vi møter? Når vi ikke gjør det, forstår vi hvor viktig det er?

Jesus var hele tiden i sitt jordiske  liv opptatt av mennesker. Enkeltmennesker. Han hadde dem hele tiden rundt seg, i større eller mindre flokker, om han ikke trakk seg tilbake for å være sammen med sin Far. Hvis han hadde vært menneske blant oss i 2012, tror jeg  han hadde vært like mye i bevegelse som den gang, ute blant mennesker, både ikke –troende og troende. Han hadde trolig brukt minimalt med  tid  foran TV- eller til internett, - kanskje han hadde hatt mobil, men oppmerksomheten hadde vært rettet mot Gud og mennesker.

Og ærlig  talt vet jeg ikke om han hadde vært særlig  opptatt av hvordan kirkebygget så ut. Det viktige ville være menneskene i fellesskapet, å tilbe Gud og lære om Guds rike, dele  brød og vin og uttrykke søskenkjærlighet som viser utad og inviterer andre inn.