Barna - vårt felles ansvar
De siste årene har det vært et fornyet fokus på trosopplæring i hjemmet. Menigheter og bedehusforsamlinger har reist verden rundt for å hente inspirasjon og lære mer om hvordan kirken kan være en ressurs for hjemmene. Og vi har lært mye. Men har vi virkelig forstått alvoret i dette? Har vi forstått hvor avgjørende det er at troen leves ut i hjemmene? Hvor viktig det er for barn å erfare kristenliv i praksis - på hjemmebane? Luther forstod dette. Derfor skrev han en katekisme for hjemmene. Den skulle nettopp lære foreldre hvordan man kunne leve ut kristenlivet i hverdagen. Men vi gjorde det til en ren puggeskole, og dermed mistet katekismen etterhvert sin betydning for troen på hjemmebane.
Mange synes det er flott med det sterke fokuset på barn og unge, men jeg hører også stadig at man ikke må glemme single og par uten barn, og voksne med voksne barn. Mange synes det er floått å se barn og unge på Gudstjenesten, men jeg hører også at de forstyrrer eller tar for stor plass, ja til og med at det tas for mye hensyn til dem. Mange synes det er flott at vi skal hjelpe hverandre til å leve ut troen i hjemmene, men jeg hører også at noen tror dette bare er for småbarnsfamilier.
Jeg tror vi må tenke som Luther gjorde, at troen først og fremst må leves ut i hjemmene. Vi må våge å tenke radikalt om vårt ansvar for barn og unge som vokser opp i dag, enten det er våre egne barn, naboens barn eller venners barn. De trenger tydelige forbilder som et alternativ til mye av det de lærer på skole og i vennekretsen. Generasjonene som vokser opp i Europa i dag, vokser i opp i en før-kristen tid. Det utfordrer vår måte å være kirke på!
Vi er kalt til å elske barna, slik Jesus gjorde. Ta imot dem med åpne armer, lytte og veilede. Jeg har selv tenkt at barn ikke er noe for meg, bortsett fra mine egne. Men nå forstår jeg at alle barn er mitt ansvar. Jeg er kalt til å elske dem, og være deres trygghet.
De aller fleste i Norge har et hjem. De kan se ulike ut. Det kan bestå av en kjernefamilie, en storfamilie, en enkeltperson osv. Uansett kan vi ære Gud og bygge opp andre ved hvordan vi bruker hjemmet vårt. Alle trenger et nettverk av mennesker i nogenlunde samme livssituasjon som seg. Det skal det være rom for. Men alle trenger også felleskap på tvers av generasjoner og livssituasjon. I tillegg skal vi alle bruke våre hjem for å være med å oppdra en ny generasjon. Vi skal gi troen videre!
Jeg tror vi må tenke radikalt nytt om hjemmene våre. Hjemmene må være et kraftsenter der vi deler Guds ord, ber sammen og feirer nattverd. Barnefamilier trenger single og andre voksne uten barn, inn i sine hjemmefellesskap.
Et afrikansk ordtak sier; “It takes a village to raise a child.”
Jeg tror dette er en sannhet vi må minne hverandre på. Det betyr også at det «samfunnet» våre barn vokser opp i, vil forme hvem de blir. Derfor må vi bruke tid og ressurser på å skape gode fellesskap for den oppvoksende generasjon. Det kan ikke bare være foreldrene og barnepastorens ansvar, det er hele kirkens ansvar!
«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.»
5 Mos 6,4-9
Jarle Skullerud
Synodeformann