- Kontakten med folk har gitt meg mest

– Nå kan jeg gå i 1. mai tog, skøyer Reidulf Hanssen, pensjonert pastor i Oslo Vestre etter 23 års tjeneste i menigheten. Hanssen har siden 1970 tjenestegjort både som pastor i en rekke frikirkemenigheter, og i en periode også som menighetsplanter. Han har også tjenestegjort i Den norske kirke i vikariater, blant annet i Trefoldighetskirken og i Sør-Hålogaland.  

I tjeneste i Frikirken fra 1970

– Hvordan vil du ellers bruke tiden som pensjonist? spør Budbæreren. 

– Jeg har ingen store planer, svarer han, men jeg skal ikke være så mye styrt av klokka som før. Men han akter tydeligvis ikke å hvile på laurbærene. - Jeg har allerede fått en del oppdrag, røper han. 

Reidulf Hanssen ble født i Sortland i 1944, og gikk ut av Menighetsfakultetet i 1972. I 1965 giftet han seg med sunnmørsjenta Birgit, og de har tre voksne barn.  Før han ble pastor var han lektor på gymnaset i Sarpsborg. I 1970 ble han pastor i Ullensaker i et par år, og på oppdrag fra denne menigheten og Oslo Østre, arbeidet han for en nyplanting av menighet i Lørenskog. 

– Fra rundt -72 lette vi etter et sted for en ny menighet, forteller han. Dermed var han med å legge grunnlaget for Lørenskog Frikirke, som ble stiftet på Kurland 1. januar i -74. 

Pastor og lektor

Reidulf Hanssen ble videre pastor i Moss Frikirke 1972-81, i Sarpsborg Frikirke 1981-88, og han begynte i Oslo Vestre i 1991.Ved siden av pastortjenesten i Vestre, underviste han også i noen år på deltid som lektor på Kristelig Gymnasium. 

– Er det noen milepæler du vil nevne fra årene i Vestre? 

– Ja, vi har feiret både 75- og 90-årsjubileum i Vestre, som ble grunnlagt i 1920. 

– Hvordan har utviklingen vært i menigheten i din tjenestetid? 

– Utviklingen har vært typisk for kirkene i Oslo sentrum. Det har vært en nedgang i gudstjenestebesøk. Tidligere bodde det flere i nærheten av kirken. Det har skjedd en utflytting, ikke minst av barnefamilier. I førstningen hadde vi et atskillig større barnearbeid. Det var lett å samle mange til søndagsskolen og vi arrangerte «babysang».  Nå er avstandene mellom folks bosted og kirken for store, det har rammet kirkene i sentrum. Rundt Vestre Frikirke har vi dessuten mistet flere hundre parkeringsplasser som tidligere var satt av i gatene rundt kirken. 

– Kontakten med folk har gitt meg mest 

– En annen sterk endring i min tid, er at helgerytmen til ungdom er blitt annerledes, fortsetter han. - Etter sene lørdagskvelder ute, kommer de ikke på formiddagsgudstjenestene. Kraftverket Frikirke som leier hos oss, har sine gudstjenester klokken sytten, og mange ungdommer kommer dit.

– Hva har betydd mest for deg i tjenesten?

– Noe av det mest givende har vært å besøke medlemmer, når jeg har fått det til. Det har vært veldig givende, sier han og legger til at han også har gledet seg over dåpssamtalene. 

– Kontakten med folk har gitt meg mest. – Birgit og jeg er blitt veldig glad i menigheten, vi har fått møte mennesker i alle livets situasjoner, både i dyp sorg og nød, og i glede. 

Han peker på at han har hatt muligheter til å følge enkeltmennesker i Frikirken, som ikke han har hatt som vikarprest i Den norske kirken. – I Den norske kirke får du ikke samme kontakt med enkeltmennesker som i Frikirken. Her blir vi mer knyttet til dem. Da jeg var vikarprest i Trefoldighetskirken, i perioden da Domkirken ble oppusset, kunne jeg ha fire begravelser i uka, og tre vielser i løpet av én lørdag. Jeg opplevde det som en liten påkjenning å ikke få gå inn i nærmere kontakt med enkelte som hadde behov for oppfølging.