Med dyp sorg mottok vi budskapet om at Børre Knudsen døde søndag morgen 17. august. Han var en prest og en plage, men først og fremst ble han en prest for de svage. De aller svakeste, de uten stemme, de uten rettsvern, de som bare ble en drøm, en tanke, de som fikk livet avbrutt selv om de var liv laga, de hadde sin trofaste prest og forsvarer i Børre Knudsen, skriver Arnfinn Løyning i dette blogginnlegget.
Med dyp sorg mottok vi budskapet om at Børre Knudsen døde søndag morgen 17. august. For oss som fikk se den sterke filmen om hans liv og hans kamp for det ufødte liv, ”En prest og en plage”, kom dødsfallet ikke som noen overraskelse. Det var en sterk svekket Børre Knudsen som lot oss se inn i deler av sitt kampfylte liv, samlivet med sin kjære Ragnhild og ikke minst fikk vi en anelse om det offer hele familien måtte bære.
Mange av oss husker møtet med Børre Knudsen på synodemøtet 1991 på Nesna. Vi ble berørt både av ordene han talte og måten han møtte oss på.
Gjennom margfulle salmer, fortettede prekener og bøker med tyngde gav han oss møter med den treenige Gud.
Børre Knudsen ble en prest, en profet og en plage. Ikke bare for andre, men også for meg og jeg tror for oss. Jovisst, jeg reagerte på aksjonsformene, synes han gikk for langt, det passet ikke for oss. Men når jeg tenkte mer grundig over det hele, så måtte jeg jo innrømme at saken han kjempet for og loven han kjempet mot, gav enda mer grufulle følger ufødt liv.
Han var en prest og en plage, men først og fremst ble han en prest for de svage. De aller svakeste, de uten stemme, de uten rettsvern, de som bare ble en drøm, en tanke, de som fikk livet avbrutt selv om de var liv laga, de hadde sin trofaste prest og forsvarer i Børre Knudsen.
Han var sterk i sine virkemidler, men det var en sterk sak han kjempet for.
Vi leser i avisen at begravelsen vil foregå med den aller nærmeste familie tilstede.
På en måte er det kanskje godt, for mange av oss ville nok vært tilstede med en litt flau smak i munnen. Vi ble så tilpasningsdyktige og forsiktige og det meste av det vi gjorde og sa fikk liten verdi, mens han var profeten som sto oppreist og tydelig midt i stormen.
Vi vil takke Gud for alt han gav oss gjennom Børre Knudsens liv. Ikke en ufeilbarlig mann, men en mann som trengte Guds nåde og som valgte å gå når han opplevde å høre Guds kall.
Måtte vi bli istand til å forvalte hans arv på en troverdig og livsbejaende måte.
Vi lyser fred over Børre Knudsens minne.
Arnfinn Løyning